SIER IFRA: DeJ Loaf stiller høye krav til både sexpartnere og lyttere. (Foto: PROMO)
SIER IFRA: DeJ Loaf stiller høye krav til både sexpartnere og lyttere. (Foto: PROMO)Vis mer

Dronningen av Detroit

DeJ Loaf lister opp beilernes største sjekketabber på sin nye single. På tide å ta notater.

Det er kanskje ikke mye som var bedre før, men man slapp vel i det minste imbesile memer som det som for tiden sirkulerer på FB, der et utdrag fra Led Zeppelins «Thank You» (1975) settes opp mot refrenget fra Nicki Minajs «Stupid Hoe» (2013), i den hensikt å sverte dagens popmusikk. Sukk. 

«If the sun refused to shine, I would still be loving you / When mountains crumble to the sea, there will still be you and me. // Kind woman, I give you my all / Kind woman, nothing more,» jamrer Robert Plant — og demonstrerer slik på upåklagelig vis hvorfor protestsjangre som punk og rap nå engang var nødvendige, historisk sett.

For slikt idealiserende vrøvl er vi heldigvis stort sett ferdig med i 2015. Det er ingen bragd å elske noen selv om ikke sola skinner, ei heller om et par fjell skulle dette i sjøen. Historien har dessuten vist at Plant sviktet egne forsetter. Han og kona Maureen, som han skrev denne låta til, skilte seg i 1982. Fjellene står fortsatt.

Spørsmålet om idealiseringen av kvinnen binder de to tekstene sammen, og den reaksjonære kontrasteringen har stygge kjønns- og rasemessige undertoner. Den hvite, fortidige rockemannen feirer sin skjønne, snille kvinne. Den svarte, nåtidige rappedama kaller en annen kvinne ei dum hore. «You a stupid hoe — you a, you a stupid hoe,» messer hun, igjen og igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det memet antyder, er at Minaj i tillegg til å være en slett poet — så mange dumme og slemme gjentakelser! Så få solnedganger! Og hvor er havet?! — også er en dårlig, vulgær kvinne, som slett ikke fortjener samtidens gunst, i motsetning til den søte og tause sykepleieren Maureen Wilson. Er det rart det går på dunken med ungdommen, lissom?

Her er det åpenbart mye man kunne tatt tak i, men jeg skal motstå fristelsen til å ikke være konstruktiv. Det som rent historisk sett ligger mellom Nicki og Zep er åpenbart hiphopsjangeren, som vokste ut av discoen som slo igjennom omtrent da «Led Zeppelin II» kom ut, men som tok en markant vending mot desillusjonen da crack-epidemien slo inn over ghettoene og pulveriserte restene av borgerrettighetsbevegelsen. Og desillusjonen har vedvart. Den som befinner seg på bunnen av den sosiale rangstigen utvikler raskt en dyp skepsis til smiger. Fjellet må gjerne rase ut i sjøen. Det er ikke der det stikker.

Desillusjonen er aller tydeligst i sjangerens konsekvente nedvurdering av du-et. Der soulmusikken byttet ut Gud med den elskede, opphøyde henne og sublimerte lidelsen, ser hiphop-sjangeren tradisjonelt den erotiske partneren som en slags midlertidig medisin på linje med dop og andre statussymboler, lindring av en smerte som aldri forsvinner.  Dyre biler og klokker er ikke mål i seg selv, bare høyst synlige og polemiske markører for overlegenhet. Rapperen vet: alle andre synes at jeg er møkk. Målet blir å heve seg over majoritetens verdier — å definere din virkelighet i kraft av deg selv, uten å søke legitimering fra de andre.

Dette dramaet utspiller seg også i «Stupid Hoe», der Nicki Minaj bestreber seg å utslette du-ets selvfølelse ved å messe at hun bare er ei dum hore. Den hun snakker til er Brooklyn-legenden Lil' Kim, som i 2010 kastet seg ut i en (fortsatt pågående og pinlig) offentlig vendetta mot Minaj, som hun mente hadde stjålet stilen hennes.

Selv om det fantes sterke og tøffe kvinnelige rappere i bransjen også før Lil' Kims albumdebut i 1996, er Kim utvilsomt en av Minajs viktigste forløpere. I åpningslinjene fra det klassiske debutalbumet hennes, «Hard Core», presenterer Kim seg for lytteren gjennom en seksualisert omvendelsesparabel: «I used to be scared of the dick / Now I throw lips to the shit / Handle it like a real bitch.» Budskapet er grunnleggende affirmativt: seksualitet kan mestres. Omslaget går fra lammende frykt til aktiv, seksuell kompetanse. Avskyen i «now I throw lips to the shit» er brysk, men utelukker ikke Kims egen nytelse. Snarere antyder den at man bare kan eie en egen seksualitet hvis man konfronterer frykten.

Her finner vi prototypen på den Nicki Minaj vi i dag kjenner, mesteren av den doble rollen som seksuelt objekt og kontrollerende, intelligent subjekt. For Minaj har — i motsetning til Kim — aldri latt seksualiteten definere henne som artist.

Minaj underordner seg ikke, men konkurrerer åpent med mannlige eliterappere som Eminem og Lil' Wayne, samtidig som hun innforstått henvender seg til et kvinnelig publikum gjennom blunk, vink og parodisk-feminin stemmebruk. Eminem mestret aldri  tullestemmer i rap, men det gjør Minaj. Den slemmeste dissen på «Stupid Hoe» er ikke refrenget, men partiet der Minaj sammenligner karrieren til Kim med sjimpansen Bubbles etter Michael Jacksons død. Kims mentor og kjæreste, The Notorious B.I.G., døde allerede i 1997.

Minaj mestrer. Det er det hun driver med. Og det er derfor hun sliter med å snakke om følelser og kjærlighetssorg på «The Pinkprint» (2014), men briljerer når hun etterligner klassisk Lil' Kim på «Four Door Aventador» fra samme album, som om det maniske mestringsfokuset uvilkårlig og nådeløst har avstengt henne fra en presis utmeisling av et indre liv. Det er ikke dette hun har trent på!

Mestringen blir plutselig et problem for Minaj. Den minner oss om at det også hos Lil' Kim fantes et skremmende «før», et fryktens sted som må holdes i sjakk.

Og her kommer vi — endelig! — til dagens artist, Detroit-rapperen DeJ Loaf, og dagens vers, fra «Back Up». Ikke fordi ryktene for øyeblikket svirrer om at Nicki Minaj nå har forlatt den hardt prøvede kjæresten Meek Mill til fordel for sin kvinnelige kollega, Loaf. Men fordi DeJ Loaf representerer en ny type kvinnelig rapper, radikalt forskjellig fra forbildene sine — Minaj, og sikkert også Kim, inkludert. Loaf er minst like tøff og gatesmart som dem, men med tilgangen til et skiftende tanke- og følelsesliv intakt.

DeJ Loaf slo stort igjennom med singelen «Try Me» i fjor, og allerede her var det tydelig at hun var noe for seg selv. På «Try Me» oppfordrer Loaf et ukjent du til å prøve seg, slik at hun behørig kan myrde ham eller henne. Konvensjonelt nok! Men likevel med en forskjell. Hemmeligheten ligger i fremførelsen. For DeJ Loaf henvender seg til lytter-offeret på en fullstendig uanstrengt og innforstått måte, uten fakter og geberder. Det finnes ingen aggresjon i stemmen hennes, og heller ingenting å mestre, ingen å imponere. Bare en underlig ro i hver stavelse, som om hun aller mest snakker til seg selv, eller som det er hinsides diskusjon at hvert ord hun sier er den reneste sannhet, nærmest uavhengig av hva hun selv skulle mene.

Og det er her DeJ Loaf skiller seg ut. Hele Nicki Minajs karriere er et gigantisk bare prøv! Å definere meg, å begrense meg, å stenge meg ute. Bare prøv! Men den maniske energien utfordringen lanseres med vitner om en paradoksal overvurdering av du-et. Utfordreren nedkjempes, overbevises, settes på plass. DeJ Loaf bryr seg ikke. Hun tar for gitt at motstanderen tar feil, og har ingenting å bevise. Når hun sier noe, er det fordi hun selv synes det er interessant, verdt å uttrykke.

Det finnes en sakral dimensjon hos DeJ Loaf som jeg ellers bare hører hos Young Thug blant den yngste generasjonen rappere, en stillhet i stormens øye, som om selve det å rappe er noe hellig. Du finner den også hos en introspektiv Houston-veteran Trae Tha Truth, som har rekruttert Loaf til sporet «Realigion» på sitt nye album. «Real is my religion», synger DeJ Loaf der, og referansene til «the real» er generelt mange hos henne. Snarere enn å risse opp et rigid regelsett for hva man kan gjøre med hvem og hvordan, betyr det å være ekte her å være ærlig, altså i kontakt med seg selv.

Derfor kan DeJ Loaf på EP-debuten «#AndSeeThatsTheThing» rappe fritt om ambisjonene sine («Desire»), om sommerfuglene i magen når hun forelsker seg («Butterflies»), og om likeverdig sex («Hey There»). Alt mens hun ganske rolig truer med å knuse dusters skaller som lykkekaker, eller skjære opp trynene deres som Seals. Au.

For DeJ Loaf handler likevel det å være i kontakt med seg selv aller mest om å være i kontakt med Detroit. Og det er i denne hjembykjære modusen vi finner henne på «Back Up», den mest dansegulvklare låta på EP-en, med bysbarn Big Sean som gjest og en beat som inkorporerer et sample fra DJ Clents lokale ghettotech-klassiker «Back Up Off Me».

«Back Up» handler om beilerne DeJ Loaf ikke kan fordra, de som bør holde avstand. Mennene som skryter av at de kjøper ting til henne, som for å antyde at hun trenger dem. Mannslingene som maser i telefonen etter at hun har ligget med dem, eller venter i døra på at hun skal komme forbi. De stusselige typene som hevder at de kan «betjene» henne bedre enn tidligere kjærester kunne. DeJ Loaf trenger ingen, men hun krever full autonomi og gjensidig respekt. Ellers kan du bare drite og dra. «I'm very antisocial, social network ain't my motion,» rapper Loaf. Slikt overflatisk tullball er for usikre fjols.

Idealet om gjensidig respekt speiles i formen på versene til DeJ Loaf og Big Sean. Begges vers inkorporerer elementer fra hennes refreng, begge referer til spesifikke steder i Detroits topografi — henholdsvis Royal Skateland og Belle Isle — og begge klager over tilfeldige sexpartnere som stresser dem etterpå per telefon. Dessuten bygger begge versene sine rundt en bestemt kroppsdel. Hun snakker om nakker, han om rygg.

En siste ironisk vri gir henne likevel overtaket. Midt i Big Seans vers fantaserer han om at de to er sammen — «Me and DeJ together, holy matrimony,» jubler han. Men når Sean mot slutten av verset begynner å skryte av prestasjonene sine i senga («I give her bomb D and do damage!»), bryter han plutselig tvert av og gir ordet tilbake: «she like...» Så tar DeJ Loaf over: «I said woo, I said I know I know I know / I said bitch back up off me,» synger hun, som om også Sean nå har gått over streken, blitt en «bitch» og dermed ekskludert seg selv fra det gode selskap.

De er selvsagt begge med på spøken.