IKKE ET INTERVJU: Det kunne ikke kalles et intervju, med en «konversasjon», da dronning Elizabeth møtte BBC for å snakke om kronjuvelene. Foto: Scanpix / Toby Melville / Reuters
IKKE ET INTERVJU: Det kunne ikke kalles et intervju, med en «konversasjon», da dronning Elizabeth møtte BBC for å snakke om kronjuvelene. Foto: Scanpix / Toby Melville / ReutersVis mer

Første intervju med dronningen:

Dronningen sjarmerte under sitt første intervju - men ville ikke kalle det et «intervju».

Intervjuet ga et glimt inn i Elizabeths liv, og viste frem de gammelmodige rutinene til det britiske kongehuset.

Kommentar

22 år tok det, fra BBC først begynte forhandlingene om å få et tv-intervju med dronning Elizabeth, til Buckingham Palace sa ja. I helgen sendte BBC dokumentaren «The Coronation», der monarken for første gang kommenterer sin egen kroning og forteller om forholdet til kronjuvelene. Etterpå hadde alle involverte grunn til å sende lykkelige emojis til hverandre. Dronningen var avslappet og tørrvittig, enten hun fortalte om hvor hvor ukomfortabelt det er å bli kjørt rundt halve London i en gullvogn uten særlig fjæring, eller om utfordringene ved å holde tale med krone på hodet.

Trikset er visst å løfte manuskriptet opp foran seg, for kronen er så tung hvis hun bøyer hodet, kan hun «knekke nakken». Om selve kroningen: «Det er da fryktelig mye gåing baklengs, er det ikke?». Om kronen: «Det er umulig å si hva som er foran og bak på den».

Samtidig blottlegger omstendighetene hvor underlig anakronistisk det britiske kongehuset er. For eksempel var det utenkelig at møtet skulle kunne kalles noe så vulgært som et intervju. Dronningen kunne stille opp til en «konversasjon». Intervjueren, BBCs Alastair Bruce, fikk ikke lov å stille direkte spørsmål, men kunne komme med betraktninger som dronningen kunne velge å følge opp eller ikke. Det var ikke tillatt å filme de to kronene, St. Edwards krone og den mindre Imperial State-kronen, ovenfra. Det perspektivet er nemlig reservert for Gud. Det er ellers bare dronningen selv, erkebiskopen av Canterbury og juveleren som kan berøre kronen med hendene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det seremonielle og konstante er noe av grunnen til oppslutningen om monarkiet. Det er snakk om vakre, upraktiske, snirklete ritualer ofte uten noen rasjonell hensikt, men som for mange skaper kontinuitet og broer til fortiden.

Avveiningene mellom å holde på det gamle til de kongelige knokene hvitner, eller tilpasse seg en ny tid, har ikke alltid falt heldig ut for den britiske kongefamilien. Kravene til kongelige ektefeller har ført til flere ulykkelige ekteskap. Og hvor underholdende seansen med dronning Elizabeth enn er, føles det merkelig at én som sitter på så stor økonomisk og symbolsk makt, ikke bare skal fritas fra kritiske spørsmål, men fra direkte spørsmål overhodet.

Historien om kronjuvelene handler da ikke bare om hvor tunge eller vakre de er. Innfattet i kroner og septere er blant annet Koh-i-Noor-diamanten, som ble funnet ved en elvebredd i India, og den Første og Andre afrikanske stjernen, begge fra Sør-Afrika. Det er vanskelig å betrakte promofilmene som vises i Tower of London, der juvelene til vanlig er utstilt, og ikke tenke at de tilhørte da egentlig noen andre, noen som slett ikke var så britiske.

Dronning Elizabeth som utenforpolitisk, pliktoppfyllende og sjarmerende kraft har åpenbart en funksjon, en rolle å spille som er viktig for mange. Men det er mange veier frem til kroningen som ble gjenopplevd på BBC, og alle er ikke like ærerike.