Drontenes flukt

OVERSETTERE: Ifølge leksikonet er en dronte en ikke-flygedyktig fuglerase som døde ut på 1700-tallet. Den var stor og tung i sessen og ble derfor utryddet. Men ikke helt, viser det seg. Dronten Den norske forleggerforening bakser fremdeles med små, avstumpede vinger mot oversetternes aksjon for bedre lønnsvilkår. Oversetterne har denne gangen valgt å markere ett av mange foreldete poeng i vår normalavtale: Der står det svart på hvitt at vi skal levere «trykkferdig og lett leselig manuskript i maskinskrevet stand». Derfor får forlagene fra nå av ikke lenger utlevert filer, men nøyaktig det som står i kontrakten. Hvorfor står en slik passus der fremdeles, i 2006? Er det fordi ingen av partene har innsett at dataalderen har inntruffet for lengst? Var det ikke bedre for alle parter om man leverte elektronisk? Selvfølgelig er det det beste, og det har da også vært praksis de siste årene. Dette har gjort livet lettere i forlagsredaksjonene, ikke minst ved at oversetterne nå går inn og foretar rettelsene i dokumentet etter vask. For dette skal vi ha såkalt «opprettingshonorar», noe ikke alle forlag vil vedkjenne seg. Forlagene sparer gode penger på denne praksisen.

MEN SELV OM dataalderen har gjort oversetteryrket lettere praktisk gjennomførbart, har den medført store økonomiske utgifter for den enkelte oversetter. Vi må selv gå til anskaffelse av maskin, programvare og sørge for kontinuerlig oppdatering. Det er derfor ikke mer enn rett og rimelig at dette kompenseres i lønnen. Oversettere ønsker blant annet at elektronisk levering og oppretting, som forleggerne drar økonomisk og praktisk nytte av, skal inngå i avtalen. Det vil forleggerne også gjerne. Men de vil ikke betale for det! En oversetter som vil oppnå en lønn det går an å leve av i Norge, må jobbe langt over åttetimersdag, ofte om natten og alltid i ferier. Jeg snakker av egen erfaring. Det er derfor ganske forskrekkende å lese hva forleggerne mener at vi tjener. Har de fartstid som oversettere? Per Chr. Opsahl og Geir Berdahl fra Den norske forleggerforening har uttalt seg til pressen opptil flere ganger den siste måneden, og de henviser stadig til alle ekstrainntektene en oversetter har, utover normalhonoraret. Og hvilke inntekter er så dette? Det kan være 1 ) andre jobber, 2 ) stipendordninger og 3 ) vi får gjenbruks- og bokklubbhonorarer. Alt i alt burde vi være i høytlønnsskiktet, med andre ord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

VI TAR DET punkt for punkt: 1 ) Hadde vi tjent anstendig som litterære og faglitterære oversettere, hadde vi ikke trengt å ha andre jobber. Selv tar jeg også en og annen slenger som oversetter for næringslivet. De betaler nemlig over dobbelt så mye som forlagene. Hvorfor jobber jeg så ikke for næringslivet på heltid? Er det det forlagene vil? 2 ) Ja, vi har stipender, og takk for det. Men nå er det slik at det er mange flere oversettere enn det er ledige stipender. Det er derfor et sjansespill hver gang man søker, og man kan langt fra forvente å få hvert år. 3 ) Gjenbruks- og bokklubbhonorarer. Jeg har jobbet som oversetter i snart 25 år, og aldri sett snurten av noe gjenbrukshonorar. En liten undersøkelse blant kolleger avslørte at ca. 17% av oss hadde opplevd å få dette én (1) gang i løpet av karrieren. Med det lønnsnivået vi har i dag, er det dessuten tvilsomt om noen rekker å få utbetalt gjenbrukshonorar før de er ute av yrket. Når det gjelder bokklubbhonorar, er det en stor begivenhet hver gang vi får en bok i bokklubb. I løpet av mine tidligere omtalte 25 års fartstid har jeg fått bokklubbhonorar to (2) ganger. Alle disse ekstrainntektene høres fine ut, men de utgjør altså ikke noen vesentlig del av min tilværelse. Dermed skulle det argumentet også være dødt som en dronte.

DET SISTE vingebakset fra Opsahls side kom 3. mai, i avisen Varden, der han legger følgende egg: «Oversetterne kan skylde på seg selv, for de har selv vært med på å lage avtalen.» Direktøren for Den norske forleggerforening sier mer eller mindre rett ut at javisst er det en bedriten avtale, men dere var selv med på den! Nei, Opsahl, vi har aldri vært med på den. Vi har vært nødt til å svelge den, men nå er det slutt. I neste setning advarer Opsahl oversetterne mot å gjennomføre denne aksjonen. Det kan man bare møte med et skuldertrekk. De vanskeligheter forlagene måtte få på grunn av våre maskinskrevne manus, er for blåbær å regne mot den totale nedlatenhet oversetterne har måttet finne seg i fra forleggernes side i alle år.Siden den ikke kan fly selv, er forleggerforeningen sakte, men sikkert i ferd med å skape hjerneflukt. Oversetterne forlater sitt yrke og finner grønnere beiter som gir uttelling for deres kunnskaper. Rekrutteringen står stille. Dette vil igjen slå tilbake på brukerne av oversettelser, forlagenes kunder. For tro det eller ei, de fleste nordmenn behersker ikke fransk, tysk, nederlandsk, italiensk, spansk eller arabisk særlig godt. Ikke engang engelsk, svensk og dansk har de fleste lyst til å lese. De vil ha den gode verdenslitteraturen på sitt eget språk, norsk. Den norske forleggerforening ligger som en stor, fet dronte og ruger på kontrakten, gjentar seg selv og rikker seg ikke av flekken. Men mangelen på vingeflukt førte til at drontene døde ut til slutt, de også. Og til Geir Berdahl, som i Klassekampen 3. mai anklager oversetterne for å gjøre seg til ofre: Ofre reiser seg ikke og kjemper. De blir liggende. Vi derimot, har fullt utvokste vinger, og vi må videre nå.