DROPOUT: Mer alvorlig enn dropout fra skolen er dropout fra livets skole.   Foto: Mikael Anderson / Bildhuset / NTB Scanpix
DROPOUT: Mer alvorlig enn dropout fra skolen er dropout fra livets skole. Foto: Mikael Anderson / Bildhuset / NTB ScanpixVis mer

Dropout fra livets skole

Må vi mates for å bli et A4-menneske?

Kommentar

Meningen med oppdragelsen, skolen og overleve puberteten med bare milde traumer er å bli et gangs menneske. Å få til livet på en noenlunde grei måte. Det kan kanskje virke som om meningen med den norske skolegangen gradvis er å sile ut de som ikke skal bli akademikere, men den generelle delen av læreplanen snakker om et skapende, arbeidende, allmenndannet menneske.

En samfunnsborger, med andre ord. En mor jeg kjenner uttrykte, lett vitsende, at hennes mål med barneoppdragelsen var å «sørge for at barna hadde råd til psykologen de uunngåelig vil trenge». Innen du går ut av ungdomsskolen skal du være halvveis ferdig formet, klar for i alle fall et slags ansvar for voksenlivet. Nå kan du velge trossamfunn og du kan dømmes for lovbrudd. Staten har brukt penger og tid og brosjyrer og informasjonskampanjer og helsestasjoner og ungdomstiltak på å levere produktet samfunnet har bestilt: Et velfungerende menneske.

Det er ikke alltid at bestillingen leveres. Opplegget er lagt opp og det er fine overganger fra barnehage til barneskole og ungdomsskole og det etter hvert obligatoriske videregående. Og, det har vært sånn lenge. Da jeg ikke dukket opp på videregående ett år (av helt legitime grunner, jeg var i utlandet), fikk jeg stadig brev fra oppfølgingstjenesten som lurte på hva jeg holdt med på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel faller noen mellom stolene og ned i sprekkene. Jeg snakker ikke om dropout-raten. Dropout er en separat problemstilling, og alvorlig nok (selv om man kan diskutere om det virkelig er sånn at alle MÅ inn i videregående. De fleste som dropper ut går det helt fint med. Det er litt vanskeligere å komme seg inn igjen for dem som vil det, men det er ikke sånn at alle som ikke får vitnemål automatisk ender på trygd resten av livet).

Jeg snakker om dropoutraten fra den delen av skolegangen og oppveksten som handler om alt annet enn akademisk framgang og karakterer og lesehastighet og enkle likninger. Dropout fra livets harde skole.

En videregående i Buskerud opplevde gode resultater med gratis frokost til eufemistisk beskrevet «en yrkesfagslinje».

Yrkesfag har størst dropout, dette var en mannsdominert linje, med lave karakterkrav fra ungdomsskolen og høy andel ungdommer fra hjem med lav sosioøkonomisk status. Men smak litt på den. Dette var elever i en frivillig utdanning på vei til å bli fagarbeidere, godt oppe i tenåra. Alle var absolutt ikke fra ekstremt fattige hjem. Men de kunne ikke mate seg selv om morgenen.

Eller, de kunne sikkert smøre seg ei skive, men manglet selvregulering til å faktisk få til det. En del av jobben til folk som driver kurs for ungdom utenfor arbeidslivet er å pense dem som trenger det inn i psykiatrien. Oppdage det altså. Men for noen ungdommer er det ikke psykiatri som er det vanskelige. Det er evnen til en normal livsførsel. Døgnrytme, hygiene, brevåpning, å forholde seg til helsevesen og frister og skjemaer og oppmøte, å spise litt jevnt.

«A4-kompetanse», som psykolog Kristine Tofte har kalt det å kunne leve streit. Ikke å gjøre det, men å ha kompetansene inne. Dette er kunnskap og vaner skolen ikke gir, og som mange dessverre ikke får hjemmefra. Det er kompetanser som vi alle trenger øving og tid til å utvikle. Og kanskje vi forventer at alle skal ha det litt for tidlig i livet.