Dropp følelsene. Slå!

Sterkt norsk drama fra voldelig kroppsbyggermiljø

FILM: Aksel Hennies regidebut «Uno» handler dypest sett om angsten for å være alene, men i det miljøet som her beskrives, snakker man ikke om følelser - her slår man.

Aksel Hennie spiller selv hovedrollen som 25-årige David som holder til i en dyster kjeller. I leiligheten over sliter hans mor med Davids kreftsyke far og med Davids bror Kjetil som har Downs syndrom.

David flykter sammen med kompisen Morten (Nicolai Cleve Broch) inn i et lurvete kroppsbyggermiljø. I treningsstudioet omsettes det anabole steroider, og i miljøet rundt muskelpumperne finnes det skytevåpen, kamphunder og pakistanske dealere som ikke aksepterer uoppgjort narkogjeld.

Uforskyldt blir David narkogjeldsslave og blir kastet på glattcelle sammen med muskelgutta etter en politirazzia. Samtidig ligger faren for døden. David tyster på «vennene» for å kunne ta farvel med faren. Dette er omtrent det nedrigste noen kan gjøre ifølge miljøets æreskodeks.

John Andreas Andersen som har fotografert og vært co-regissør på bildesiden, har skapt en atmosfære av intens nervøsitet og dysterhet. Voldsscenene er noen ganger ubehagelig realistiske; det er så man formelig hører skaller som sprekker, neser som knekker og tenner som drysser.

«Uno» er et sterkt stykke arbeid; ungt, rått, temperamentsfullt og et godt eksempel på en bratt oppoverkurve i norsk film akkurat nå.