FERNISSET AV UVIRKELIGHET:  Jakten på hvem som drepte Laura Palmer involverte agent Dale Cooper (Kyle MacLachlan) og hotelleierdatteren Audrey Horne (Sherilyn Fenn) i «Twin Peaks». Foto: Stella Pictures
FERNISSET AV UVIRKELIGHET: Jakten på hvem som drepte Laura Palmer involverte agent Dale Cooper (Kyle MacLachlan) og hotelleierdatteren Audrey Horne (Sherilyn Fenn) i «Twin Peaks». Foto: Stella PicturesVis mer

Drøm eller mareritt?

«Twin Peaks» er tilbake.

Kommentar

Det er 24 år siden high school-eleven Laura Palmer ble funnet død på elvebredden utenfor hjembyen i det skogmørke, nordvestlige USA, i første episode av «Twin Peaks», tv-serien som, ikke ulikt Laura selv, syntes å ville prøve ut alt tilværelsen hadde å by på.

Denne uka ble det kjent at det kommer en tredje sesong. «Twin Peaks» fikk en bråere slutt enn planlagt da tv-kanalen fikk kalde produsentføtter av de dalende seertallene i sesong 2, og befalte den vimsete visjonære opphavsmannen, David Lynch, å runde av. Etter de første hurraropene kommer spørsmålene snikende: Vil de som elsket serien egentlig ha svarene en ny sesong kan tilby?

For mye av den drogeaktige effekten til «Twin Peaks» hadde nettopp å gjøre med at den var både overtydelig og umulig å få ordentlig grep på. Den overhjertelige agent Dale Cooper (Kyle MacLachlan), som kommer til Twin Peaks for å etterforske mordet på Laura, er akkurat litt for blid, og har et akkurat litt for pasjonert forhold til kaffe. Det er som om det ligger et uvirkelighetens emaljelag rundt ham og de andre, og spørsmålet om hvem som drepte Laura, er ikke det mest uhellsvangre. Følelsen av at vold og galskap skjuler seg overalt, og kan boble opp hvor som helst, blir stadig mer overhengende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Krim blandes med melodrama, film noir, skrekkfilm og symboltung surrealisme, noe som kulminerer i den drømmeaktige og uforutsigbare siste episoden. som har vært gjenstand for mang en fire timer lang diskusjon i sofaen på fest uten at de diskuterende har kommet til bunns i akkurat hva som skjer. Men det er likevel som om spørsmålene ikke slutter å klø. For det virker som om alt henger sammen i et nennsomt system, det virker som om du har fått nok informasjon til å få overblikk. Du bare får det aldri, likevel.

David Lynch hadde allerede kultfilmer som «Eraserhead» og «Blue Velvet» bak seg, og skulle seinere lage klassikere som «Lost Highway» og «Mulholland Drive». Blant filmenes fellestrekk er at de er krype-sammen-i-kinosetet skumle, og at veldig lite farlig faktisk skjer. Uhyggen er knyttet nettopp til det lett uvirkelige: Lynch viser publikum en verden som virker gjenkjennelig, minner om den verden de kjenner og behersker - men som følger andre regler, og der noen eller noe kan komme ut av intet og sluke den som ikke forstår dem. Lynch-filmene er gåtefulle slik drømmer er gåtefulle, og uforutsigbare slik mareritt er uforutsigbare. Men fordi de er skapt av en våken, bevisst mann, lever følelsen av at de er laget etter en plan, og kan forstås. Det er kimen til besettelse.

Håpet er at den tredje «Twin Peaks»-sesongen vil skape flere spørsmål enn den besvarer. For svar er vel egentlig ikke det fansen vil ha. De vil ha den eggende følelsen av at svarene vil åpenbare seg for dem, hvis bare de tenker hardt nok.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook