HVA ER EN GOD KRIM? Dagbladet kårer Norges 25 beste kriminalromaner i sommer. Illustrasjon: Jon Terje Hellgren Hansen
HVA ER EN GOD KRIM? Dagbladet kårer Norges 25 beste kriminalromaner i sommer. Illustrasjon: Jon Terje Hellgren HansenVis mer

Drømmer, mord og mysterier

I løpet av sommeren lanserer Dagbladet en liste med kåring av Norges 25 beste kriminalromaner. Men hva er egentlig en god krim?

De siste 15 dagene har Dagbladet omtalt én bok hver dag, romaner som står oppført fra nummer 25 til nummer 11 på en liste over Norges beste kriminalromaner. Lista er satt opp av en jury på 11 mennesker, alle med kjennskap til sjangeren. Vi burde selvsagt vært 12, som juryer flest. Uansett, vi har satt oss til doms over en tradisjon som på mange måter kan betraktes som uvanlig sterk, i hvert fall sammenliknet med våre nordiske naboland.

Mange - særlig i Norge - mener for eksempel at en norsk forfatter skrev verdens første kriminalfortelling, med en analytisk etterforsker i hovedrollen. I 1839 skrev Mauritz Hansen (1794-1842) «Mordet paa Maskinbygger Rolfsen. Kriminalanekdote fra Kongsberg». Resten av verden feirer Edgar Allan Poe som sjangerens oppfinner, med «Mordene i Rue Morgue», utgitt to år seinere, i 1841. Det er liten tvil om at Poe var en sterkere forfatter enn Mauritz Hansen, men vår mann var altså først. Han fikk etter hvert en rekke etterfølgere, både folkelige fortellere og mer avanserte spesialister på kriminallitteratur. I første halvdel av forrige århundre serieproduserte kriminalforfatteren Sven Elvestad og thriller-eksperten Øvre Richter Frich romaner som ble spredt over hele Europa. Magasiner som Lys og skygge og Detektivmagasinet var i mange år folkelesning, med helter som Asbjørn Krag og Knut Gribb. I den mørkere delen av vår litteraturhistorie kan man trygt si at det ble lagt et grunnlag for den utvilsomme oppblomstringen av kriminallitteratur som har funnet sted i Norge de siste 40 åra.

Men juryen ble straks opptatt av et problem som ofte har vært tatt opp av litteraturens smaksdommere: Hva er egentlig kriminallitteratur? Hvor snevert skal sjangeren defineres? Er det forfatteren eller leseren som bestemmer om en roman er en krim eller en mer almen, skjønnlitterær fortelling? Og i neste omgang: Er krim en nedsettende betegnelse? Hva med forfatterne, er de straks utelukket i forhold til Nordisk Råds litteraturpris, Kritikerprisen — for ikke å snakke om Nobelprisen? Blir de fjernet fra litteraturhistorien, eller i beste fall henvist til egne sidekapitler om populærlitterære strømninger?

Å si at Dagbladets jury har gitt svar på alle disse spørsmålene, ville være en overdrivelse. Men de har i høyeste grad vært drøftet. Lista hittil røper et spenn som også gjenspeiler juryens tvil og tro, sans for det høyverdige og svakhet for det røffe og upolerte. La det for øvrig være sagt med det samme: den som håper at denne artikkelen vil avslutte med gåtens løsning, vil bli skuffet. Jeg kommer selvsagt heller ikke til å røpe hvilke ti bøker som innehar de øverste plassene på lista. Vinnerne vil bli grundig presentert over to sider på Ideer-plass i løpet av de neste dagene, etter samme prinsipp som hittil, fra nummer ti fram mot øverste plass på lista. Noen vil kanskje bli skuffet, andre gledelig overrasket. Det gjelder både forfattere og lesere.

Lista hittil belyser noen av de problemstillingene som er antydet. I tid spenner den fra Olaf Bulls «Mit navn er Knoph» (1914) til Vidar Sundstøls «Drømmenes land» (2008). Lista inneholder politiromaner som Jørgen Gunneruds «Raymond Isaksens utgang» og Anne Holts «Salige er de som tørster». Den rommer hardkokte thrillere som Jan H. Jensens «Snuff» og Arve Moens «Døden er et kjærtegn». Forbryterromanen er representert med Fredrik Skagens «Nattsug» og Frank Tandbergs «Nattens joker».

Du finner klaustrofobiske bøker som Kim Småges «Kainan» og Morten Harry Olsens «Mississippi». Bergljot Hobæk Haffs «Renhetens pris» er et historisk mysterium. Vi har detektivromanen representert med Ingvar Ambjørnsens «Stalins øyne». To romaner knytter seg på helt egne premisser til sjangeren; Olav Angells «Perdido, perdido» og John Hells «Til herr politimesteren». Og endelig har vi en roman som vakte debatt i juryen, men som kom inn på lista, en roman mange lesere vil undre seg over å få knyttet til sjangeren; Aksel Sandemoses «Det svunne er en drøm».

Her er med andre ord både «finlitterære» forfattere som Sandemose og Haff, lyrikere som Bull og Angell, «rene» krimforfattere som Småge, Skagen, Holt, Jensen, Gunnerud og Tandberg, samt noen som skriver både krim og ikkekrim, som Ambjørnsen, Sundstøl og Olsen. Dessuten to forfattere som bare har én krim bak seg, Arve Moen og Jon Hell alias Harald Thaulow. Lista speiler med andre ord mange forskjellige tilnærminger til krimsjangeren, noe som understreker at dette er en type litteratur med betydelig bredere spillerom enn den ofte blir tillagt.

Ei bok som ble diskutert, men som ikke kom med på lista, er skrevet av 150-årsjubilanten Knut Hamsun. Hans roman «Mysterier» er en roman som i høyeste grad forholder seg til kriminalsjangeren. Tar jeg feil? Er ikke «Mysterier» et mesterverk som hever seg høyt over kriminalsjangeren? Mulig det, men det er like utvilsomt at boka kan leses ut fra de kravene som vanligvis stilles til en krim. Tittelen forhold seg dessuten til en bølge av romaner på 1800-tallet med titler som «Paris Mysterier», «London Mysterier», «Kristiania Mysterier» og så videre.

I sin bok «Knut Hamsuns Mysterier» (1969) bruker litteraturforskeren Gregory Nybø mer halvparten av plassen på å utforske «det kriminologiske» i boka. Han analyserer hovedpersonen Nagel som en detektivskikkelse. Nagel benytter både psykologiske og tekniske metoder, dessuten diverse forhørsteknikker og skygging av mistenkte til å nærme seg bokas mysterium. Problemet er at det er tvilsomt at det blir begått noen forbrytelse. I stedet for å avsløre en morder, blir Nagels etterforskning for Hamsun en måte å skrive en helt ny og banebrytende form for psykologisk roman.

Hva så med Aksel Sandemoses «Det svunne er en drøm»? Boka handler om et mord, og hovedpersonen er gjennom hele romanen opptatt av å avsløre forbryteren. Likevel uttrykker han et sted: «Dette er jo ingen kriminalroman hvor en eller annen spenning skal holdes ved like, og jeg er ingen romanfigur.» Men det hjelper ikke hva han sier, boka forholder seg sterkt til sjangeren. Også Sandemoses bok rommer en mordgåte og en etterforsker. Som Knut Gørvell konkluderer i sin avhandling om boka, «En emigrant krysser sine ord» (1990): «Tilknytningen til kriminalromanen tvinger leseren til å løse — ikke bare den enkle mordgåte — men den virkelige gåten, hvem er John Thorsen og hvorfor er han blitt den han er? Spillet med kriminalromansjangeren reduserer derfor ikke teksten, men leder leseren ut i det dypere fortolkningsarbeidet.»

Kriminalromanen har alt å tjene på en utvidet, snarere enn en innsnevrende definisjon. I arbeidet med lista har juryen hatt dette i bakhodet, samtidig som man har ville peke på noen sjangertrekk som er spesifikke. Framfor alt har det vært viktig for juryen at en god krim ikke bare må romme et velutviklet mysterium, men at den må ha litterære kvaliteter. Den må være godt skrevet. Hvis den samtidig sprenger seg ut av sjangeren snarere enn å føye seg inn i et fastlagt mønster, er ikke det heller noen ulempe.

Men det er selvsagt visse grenser. I 1976 — da interessen for krim for alvor skjøt fart i Norge — utga det litterære tidsskriftet Basar et eget nummer om kriminallitteratur, blant annet med Kjartan Fløgstads etter hvert klassiske essay «Den dialektiske detektiv». Her ble 15 norske forfattere bedt om å nevne sine fem favoritter. Mange nevnte Chandler, Hammett, Sjöwall & Wahlöö, Simenon, Conan Doyle og så videre. Men ikke Georg Johannesen. Han svarte slik:


«1) Verdenshistorien.

2) Første Mosebok.

3) Kong Ödipus.

4) Den amerikanske uavhengighetserklæringen.

5) Dagsrevyen v/Bjørn Egil Eide.»