Drøvtygging

Cuba Libre uten sprit.

FILM: Det er laget mange filmer om myteomspunne, historiske figurer, og det er en ting som er avgjørende for at de skal lykkes: At vi får vite noe nytt om figurens indre liv. Når en filmskaper skrider til verket med intensjonen om å lage det historisk korrekte bildet av den mytiske figuren, uten å ha mot eller vilje til å lete etter sjela hans, får man kanskje et solid historisk dokument. På kjøpet får man en kjedelig og uengasjerende spillefilm. Det er det som skjer med Steven Soderberghs svært ambisiøse 2-delte prosjekt om den kommunistiske revolusjonshelten Ernesto «Che» Guevara de la Serna.

Løsningen

Che, som han skulle komme til å bli hetende for millioner, kom opprinnelig fra Argentina og var etter sigende lite opptatt i politikk de første åra som medisinstudent. En reise gjennom flere søramerikanske stater åpnet hans øyne for den groteske utbyttingen store deler av folket var offer for. Guevara ble overbevist om at en samfunnsmodell basert på marxisme var løsningen. På midten av 50-tallet sluttet han seg til Fidel Castro og dro til Cuba for å starte revolusjon. Sakte jobbet den lille gjengen av opprørere seg framover, mens de vokste seg større og mektigere. I 1959 klarte de å jage den forhatte presidenten Fulgenico Batista fra landet.

Jungelvandring

Soderberghs omfattende epos hadde premiere under Cannes-festivalen i fjor og fikk blandet mottakelse. Versjonen som nå kommer på kino er flikket og strammet på, noe den absolutt har hatt godt av. Men den er stadig ingen fengende film. Regissør Soderberghs epos er delt i to, andre del har premiere om en måned. «Argentineren» kan også deles i to, og første del består av en lang, lang jungelvandring, der Che, Fidel og de andre gutta diskuterer politikk og revolusjon, lærer bønder å lese og skrive, samt skyter litt på regjeringssoldater de møter på veien. Det er tidvis dialogtungt, så med mindre du er flytende i spansk, blir du sittende og lese store deler av tiden. At de aller fleste «gutta på regnskauen» likner hverandre til forveksling, og at manusforfatteren har gitt dem praktisk talt identisk personlighet, gjør at de aldri blir mer enn statister. Hva som skjer med dem blir ganske likegyldig. Liksom- arkivopptak i svart-hvitt fra Guevaras New York-besøk etter revolusjonen, dukker opp med ujevne mellomrom. De styrker dokumentarfølelsen, men gjør ikke filmopplevelsen større.

Den store finalen i «Argentineren» finner sted i Santa Clara, der den etter hvert omfattende revolusjonshæren klarer å nedkjempe store deler av den langt bedre utstyrte regjeringshæren. De lange snike- og skytescenene har flere fellestrekk med dataspill. Bli ikke overrasket om «Medal of Honor: Mission Cuba» snart blir å få i spillbutikkene.

Uforståelig

Benicio Del Toro fikk prisen for beste skuespiller i Cannes og filmen er av enkelte kritikere blitt utropt til et moderne mesterverk. For meg framstår begge deler som uforståelig. Det er likevel en ting som forundrer enda mer: Hvis Che Guevara virkelig var så ekstremt lite karismatisk som han framstilles her, hvordan klarte han å oppnå ikonstatus?

Jo da, nå er denne anmeldelsen basert på første del av Soderberghs prosjekt, og hvem vet, kanskje også jeg vil se mesterverkpotensialet når del 2 er her om en måneds tid? Det er lov å håpe, men jeg skjelver ikke av forventning.