Drøy frimurer-skrøne

Utgangspunkt for Arild Rypdals «Guds brødre» er det autentiske G 7-møtet i den franske byen Lyon, sommeren 1996. Derfra og inn tar de burleske fantasiene over.

Arild Rypdal: «Guds brødre».

Aschehoug, 371 s. Kr 286.

Og det er et spørsmål om Rypdal ikke driver det en smule for langt denne gangen, om dette ikke etter hvert blir mer science fiction enn politisk thriller. Hør bare:

Et internasjonalt brorskap av frimuerere er i ferd med å erobre Europa, i nær allianse med mafiaen. De finansierer sin virksomhet med narkotikasalg, og har, gjennom år med vellykket muldvarparbeid, fått sine kumpaner inn i innflytelsesrike posisjoner i mange europeiske land, og dessuten i EU-hovedkvarteret i Brussel.

Major

Også Storbritannia, selve dronningen blant demokratiene, er infisert. Under en parlamentarisk krise går statsminister John Major av, og et forretningsministerium tar over til det kan holdes nye valg. I seg selv er dette en komplett usannsynlighet, britiske tradisjoner tatt i betraktning. Men la gå, her fordres det atskillig mer raushet enn som så. I maktvakuumet som oppstår tar det hemmelige brorskapet makten i Storbritannia. De som redder det britiske demokratiet - og dermed hele Europa - er naturligvis Rypdals elskede MI6, med den flegmatiske sir Reginald i spissen. Denne grøten spes så opp med noen spiseskjeer russiske sadister, og det hele er servert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Plausibelt

Noe av thrillersjangerens styrke er at den ligger nær opp til virkeligheten. Som leser har man fornemmelsen av at dette faktisk kunne ha hendt, at scenariet er plausibelt på et eller annet vis. En dreven forfatter som Rypdal har naturligvis forståelsen av dette. «Velkommen til boken min. Velkommen til virkeligheten,» sier han avslutningsvis i forordet. Men tross alle virkelighetsnære ambisjoner han måtte ha hatt: Det går over stag i denne romanen. Om ikke før, så når han skisserer et frimurerkupp i England.

Er så «Guds brødre» blitt en mislykket bok? Jeg synes ikke det, på tross av tunge innvendinger. I lange perioder er det en fascinerende historie Arild Rypdeal presenterer, fra president Clinton lar seg forføre av en prostituert i Lyon til den samme prostituerte, i kompaniskap med en kvinnelig representant for MI6, klarer ta knekken på en livsfarlig frilanser av en KGB-agent. Ja, det finnes styrker og kvalitet i denne romanen som man tidligere savnet hos Arild Rypdal. Persontegningene hans blir stadig bedre, og enda mer gledelig er det han har med lettere hånd enn før maktet å konstruere en intrige. Han er ikke lenger vanskelig å følge, slik mange syntes han var før. Dermed blir han også mer spennende å lese, man slipper å uopphørlig bla seg gale veien for å gjenoppfriske hva som skjedde 50 sider før.

Big Ben

Og bare så det er sagt: Hemmelige forbindelser, obskure brorskap og skjulte vennskapsbånd spiller ganske sikkert en større rolle i politikken enn vi liker å tro. Likevel: Når parlamenter sprenges i lufta så Big Ben deiser i bakken, og når gasseksplosjoner truer med å legge det sentrale London øde, alt på grunn av ondsinnede frimuereres maktambisjoner - da sviktes noe av thrillersjangerens grunnleggende idé.

Og apropos det: Det er noe nesten rørende over det forordet Arild Rypdal forsyner sin roman «Guds brørdre» med. Her forsøker han å forklare hvordan han har arbeidet, hvordan han har tenkt. Før spillet begynner, før leken kan ta til, ser det ut som om han må ha leseren til å akseptere noen spilleregler. Ellers blir ikke dette noe gøy, verken for forfatter eller publikum. Man kan også se det overraskende forordet på en annen, men beslektet måte: Så ettertrykkelig er forfatteren blitt innhentet av virkeligheten, at han synes han må forklare seg.

HARALD SKJØNSBERG