Druenes herre

Tennene løper i vann når man rømmer Oslo-regnet og stiger inn i på Thor Furulunds utstilling i Galleri Haaken.

Tradisjon og Pollock

Det billedmessige er samtidig arrangert og variert med et blikk for at øynene skal kunne finne feste både i delen, og la seg lede på kryss og tvers gjennom fruktlandskapet. Furulund synes å forene sin tradisjonsforankrete teknikk med en «all over»-virkning, som på en overraskende måte minner om myriadene av stenkende strøk som slynger seg sammen i naturlyrisk lys og rytme på noen av Jackson Pollocks storverker. I «Det store druebildet» på fem kvadratmeter lokker han etter hvert blikket under den gobelinaktige grøden, og lar oss skimte et drømmesyn av et fjernt mediterrant landskap - som også åpenbares mer konvensjonelt gjennom døråpningen på «Utsikt Toscana». Han får faktisk bildet med et lite fat oliven til å si mer om den rurale middelhavskulturen.

«Elevene»

Furulund har også en polemisk rev bak øret, når han i det firedelte bildet «Elevene» kommenterer den hjemlige garde som nå kjemper under kitsch-fanen med kunsthistorisk gravrøveri og mot 70 år gamle argumenter.

Furulunds forbilde i motivet av de fem disiplene i alt annet enn smigrende positurer rundt et bord er åpenbart Goya, selv om også modernitetens første mester fins innlemmet på kitschens parnass i det nye stridsskriftet fra Nerdrum og hans klakører. Ikke minst den ironiske og samfunnsmessig utfordrende snerten fra de innfallsrike «Ordspråkene» diskvalifiserer Goya fra en slik sammenheng. Dette har Thor Furulund skjønt, i motsetning til de troende elevene som bare aper etter kitch-mesteren.