Du bestemmer ikke

Politikken er for middelaldrende menn.

FOSSILT: Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB) demonstrerer ved bommen i Dronning Blancas vei i helgen. Aksjonen har fått gjennomslag i regjeringen for å få fred og vil koste milliarder som må kuttes andre steder.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
FOSSILT: Folkeaksjonen Nei til mer bompenger (FNB) demonstrerer ved bommen i Dronning Blancas vei i helgen. Aksjonen har fått gjennomslag i regjeringen for å få fred og vil koste milliarder som må kuttes andre steder. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Hvis du synes at bompenger er det aller viktigste spørsmålet i årets valgkamp, er du sannsynligvis en middelaldrende eller eldre hvit mann. Så hvorfor har dette ene spørsmålet fått dominere og nesten lage regjeringskrise?

Fordi det er en velgergruppe som betyr mer enn alle andre for ett parti her i landet. Det har partiet tilsynelatende til felles med NRK, som ikke kan få nok av bompengedebatter. Og det kan jo hende det er den samme vurderingen kringkastingen har av de siste lineære seerne sine. Vi må gi dem det de alltid har villet ha.

Imens har verden forandret seg. Norge har forandret seg. Hvorfor er det fortsatt dinosaurene som bestemmer?

Tro det eller ei, det kan hende at politikere ikke er så representative for befolkningen som vi vil ha det til, og det gjelder ikke bare den utskjelte eliten på Stortinget. Rundt om i kommunene kan også blindsonen resultere i gale prioriteringer. Den store velgervandringen i dette valget tyder på at erfarne politikere ikke har skjønt velgerne sine.

De fleste partier anstrenger seg for å sikre kjønnsbalanse og reflektere ulike velgergrupper, fordi sosial representasjon er rettferdig og viktig. Det handler om likestilling i vid forstand, som jo er en erklært norsk verdi, og som de aller fleste er for. Det er i hvert fall en demokratisk idé som vi liker å skryte av at vi har oppfunnet tross at raske googlesøk påstår at tanken var tenkt av andre langt tidligere.

Erkjennelsen av at det også handler om interessemotsetninger, dels uforenlige konflikter, er det fortsatt verre med. Selv om det er velkjente konfliktlinjer i dagens distriktsopprør, varsler det om et større opprør.

Folk føler seg ikke representert.

Politikerne har selv ulike oppfatninger av hvem de representerer, viser en større undersøkelse blant norske kommunerepresentanter høsten 2018. Hele 3387 svarte på e-post, en svarprosent på 40,1 prosent. Dere kan lese hele analysen i siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning som i sin helhet er viet politikk. Forskeren Marte Slagsvold Winsvold ved Institutt for samfunnsforskning ville undersøke om det er noen forskjell på menn og kvinner når det gjelder hvem de mener å representere. Kommunene forvalter store fellesressurser og gjør prioriteringer som påvirker folks hverdag direkte. Da har det interesse hvem politikerne tar ansvar for og hører på.

Spoiler: Det er en betydelig forskjell.

Kvinnelige politikere svarte i langt større grad at de føler ansvar for grupper som ikke er godt representert i styre og stell; unge, eldre, innvandrere og ressurssvake grupper. Mannlige politikere ser seg selv i hovedsak som representanter for «samfunnet som helhet» og ikke for en spesiell gruppe.

Det høres ut som en utgått stereotyp, at kvinnelige politikere har større omsorg for avmektige grupper, som ikke tilhører den høylytte middelklassen, mens menn ser seg selv som normen, en representant for det hele. En nærliggende forklaring er at kvinner stadig er i klart mindretall i lokalpolitikken og har solidaritet med andre grupper som også er det. Bare 30 prosent av ordførerne er kvinner, og det er store utskiftninger av kvinner ved hvert valg. Færre kvinner tar gjenvalg enn mannlige politikere som gjennomgående er eldre, mer erfarne og dominerer i ledende stillinger.

Tro om det er en sammenheng.

I mediene framstilles det gjerne som kvinner trekker seg fordi de er spesielt utsatt for sjikane, nærmest som en naturkatastrofe det politiske systemet ikke kan gjøre noe med, men hovedgrunnen er for stor arbeidsmengde og tidsklemme. Det politiske systemet er fortsatt i for stor grad basert på at middelklassen med bakkemannskap kan stille opp.

Da er det ikke rart det blir både sykkelveier og omkamp om eiendomsskatt i offentligheten. Det er de mest ressurssterke gruppene som står på barrikadene og fordeler krigsbytte mellom seg. Svakere grupper som virkelig trenger politisk handling, får håpe å bli tatt hånd om mellom slagene.

En annen forklaring er at mange kvinner tilhører disse gruppene uten makt og stemme, som de sier at de står opp for og representerer, eller har omsorg for dem. Når politikere snakker om barnefattigdom, snakker vi ikke egentlig om kvinnefattigdom? Det er ikke barna som er fattige, det er ofte en enslig mor. Men det er selvfølgelig mer populært å foreslå støtte til fritidsaktiviteter til barn enn å gi støtte til mora deres så hun kan betale for det selv.

Ståsted er ikke nøytralt. Hvilket blikk og hvilke erfaringer hver folkevalgt ser helheten med er ikke allment. Det er på tide å slutte å late som det er det.

Vi vet en hel del om velgernes ønsker. Velgerundersøkelsene avdekker dels store forskjeller basert på kjønn, inntekt, alder og geografi, ikke bare mellom partiene, men også innad. Vi vet for eksempel at kvinner er mer opptatt av miljø og klima, mindre av bil og bompenger. De er mer opptatt av å verne om velferdsstatens tjenester, mindre av rammevilkår for kvinnelige gründere. De er mer opptatt av arbeidsmiljø, mindre av formuesskatt. De er fortsatt de første som rammes av at staten trekker seg tilbake, fordi kvinner føder, tar seg av barn og eldre, jobber i det offentlige. Fordi kvinner fortsatt tar på seg flere omsorgsoppgaver.

Et typisk eksempel er at Trygve Slagsvold Vedum bruker naboen sin som eksempel på kvinner som også rammes av bomringen. Han framstiller det som et adelsmerke at hun bare har råd til et gammelt vrak av en bil som hun attpåtil må betale bompenger for å bruke. Alle feller en tåre når han forteller historien. Det eneste den mangler er en katt som måtte omplasseres.

Men det er ikke dårlig distriktspolitikk eller bompenger som knekker budsjettet hennes, hvis jeg skal tro Vedums historie rett. Det er lav lønn som helsearbeider. Det er den lave lønnen som mange kvinner og innvandrere må leve med, mens politikerne klager over prisen på bompenger, fordi det passer dem som symbolpolitikk i en valgkamp akkurat nå.

De kunne i stedet gjort noe med arbeidsvilkårene, med heltid og lønn. Det skjer ikke. Det har ikke samme symbolverdi, og det er for dyrt. Så her har du, noen kroner mindre i bomavgift. Bukke og takke.

Å se helheten i samfunnet ville vært å se at det er interessekonflikter som ikke bare går mellom partiene, eller landsdeler. Norske politikere er velsignet med budsjetter politikere i andre land bare kan drømme om, men det gir rom for enorme investeringer og prioriteringer som gavner noen og går på bekostning av andre. Blindheten for at dette har en dimensjon som diskriminerer enkelte grupper over tid, er en svakhet norske politikere betaler for i dette valget. Folk er rett og slett forbanna fordi politikere sier de har sett helheten, men uten å se samfunnet. Der alle disse gruppene og menneskene lever.

I stedet kjører de på som før.

At Frp´s velgere er eldre menn som elsker bilen, koster oss milliarder bare fordi Frp sliter i meningsmålingene. Milliarder som må kuttes fra andre poster. Det har Erna Solberg glatt innrømmet, men vi vet ennå ikke hvem som må betale.

Regjeringen som helhet ble ivaretatt. Samfunnet er jeg mer usikker på.

Det er dette representasjon handler om. Den vanskelige avveiingen mellom hva som er best for samfunnet og politikerne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.