Du blir aldri ferdig

ET MENNESKE FORSVINNER. En av de vakreste og klokeste bøkene jeg har lest, er den selvbiografiske romanen «Boken om E» av den svenske forfatteren Ulla Isaksson. Romanen handler om hvordan hun opplever det når hennes elskede - den høyt respekterte litteraten Erik Hjalmar Linder - rammes av demens. Mot slutten av boka beskriver hun hvordan hun mater ham med en drue eller en sjokoladebit, og hvordan han gaper mot henne, ivrig etter å gjøre henne til lags, gjøre det som er riktig. Så skriver hun:

«Men når jeg litt senere bøyer meg frem og vil kysse ham gaper han igjen som for å få mat. Jeg står stille i smerte. Tar det aldri slutt? Vi har hatt sånn glede av kyssene. Nå har veien mot døden tatt også dette.»

VI VET DET ALLEREDE. For noen uker siden, omtrent samtidig med at regjeringen Stoltenberg kom til makten, viste Dagsrevyen en reportasje om den miserable tilstanden ved norske aldersinstitusjoner. Utgangspunktet var en rapport bestilt av Sosial- og helsedepartementet om tvangsbruk i behandling av mennesker med demens. Over 1200 avdelinger har deltatt i undersøkelsen, og 98 prosent av dem bekrefter at det brukes tvang i forbindelse med medisinering, dusjing og toalettbesøk. Og hva så? Enda en rapport, enda en bekreftelse på at noe er riv ruskende galt med de menneskelige og politiske prioriteringene her til lands. Men dette vet vi jo. Vi vet at tvang forekommer på aldershjem rundt omkring. Mange av oss har vært vitne til det selv. Vi vet at det er i strid med norsk lov. Doping, bleiebruk, låste dører, remmer. Sult og tørst.

Vi vet det.

Alle vet det.

Sånn er det.

Enhver anstendig politiker bedyrer selvfølgelig at eldreomsorgen er viktig - ingen tør si noe annet - men lite blir gjort for radikalt å bedre den. Eldreomsorg har lav status. Det er ingen hemmelighet. Aldersinstitusjonene er håpløst underbemannete. Heller ingen hemmelighet. Lønna er dårligere enn andre steder. Det finnes dessuten en pussig byråkratisk regel som sier at arbeidet en lege utfører på et sykehjem, ikke teller som spesialistpraksis. Med andre ord: Er du lege og vil ha karriere, glem de gamle og sjuke!

Ifølge overlege Stein Husebø, som leder et pionerprosjekt med base ved Bergen Røde Kors Sykehjem, taler statistikken for seg: På sykehus har man i gjennomsnitt en lege per 2,2 pasienter. På sykehjem har man i gjennomsnitt en lege per 167 pasienter.

Han minner meg om at de eldste og svakeste i samfunnet aldri vil utgjøre noen pressgruppe, og mange pårørende velger å lukke øynene for det som skjer, eller har ikke overskudd til å kjempe. Sykepleiere og hjelpepleiere som burde ha gitt beskjed om medisinsk uforsvarlige og lovstridige episoder, får ofte munnkurv fra institusjonen eller kommunen.

- Det er ofte vanskelig å tenke ut hva et menneske hadde ønsket for seg selv dersom han eller hun ikke kan gi uttrykk for det, sier Husebø - men det er langt enklere å tenke ut hva et menneske ikke hadde ønsket. Et menneske ønsker ikke å bli bundet, dopet, nedverdiget, stengt inne mot sin vilje.

SOM MANGE ANDRE har jeg opplevd å se et menneske jeg er glad i, forsvinne inn i sine egne verdener. Min mormor - bokhandleren, politikeren og språkkvinnen - led av demens på slutten av sitt liv. Hun var heldig. Hun hadde familie som tok seg av henne, som var hos henne hver dag, også etter at hun kom på sykehjem. Familien måtte overtale sykehjemspersonalet til ikke å dope henne ned når hun ble sint (eller aggressiv, som det heter på fagspråket). Sinte mennesker er ikke stille. Sinte mennesker er ikke behagelige. Og er man i tillegg gammel, svak og syk, så er det bare til besvær om man er sint.

Mormoren min likte imidlertid at man holdt henne i hånda. Da ble hun rolig. Hun likte berøringen, trykket, huden, varmen. Selv holdt jeg henne altfor lite i hånda den siste tida, enda det var hun som lærte meg hvor viktig det var: Et fast håndtrykk hver gang du hilste på noen.

PRISEN PÅ MENNESKELIV? Er dette til sjuende og sist et samfunn som setter størst pris på mennesker som har en nyttefunksjon - og minst pris på mennesker som har gjort sitt allerede, som er gamle og ferdige (og som skal dø snart uansett)? Er det ikke egentlig litt skammelig å bli gammel, en prosess vi burde spare våre evigunge, evigeffektive medmennesker for? Er begrepene menneskeverd, integritet, respekt, ærbødighet, takknemlighet og nysgjerrighet utdatert, akkurat som menneskene på sykehjem?

Jeg vet ikke hva den nye sosialministeren, Guri Ingebrigtsen, eller helseministeren, Tore Tønne, mener om noe av dette. Vil det nå komme konkrete politiske føringer fra departementene som det går an å forholde seg til? Eller bare nye velmenende fraser?

Mens de tenker på saken, kan de ta med seg noen linjer fra et dikt av Tomas Tranströmer. Jeg håper de leser dem to ganger. De har et budskap også:

En ängel utan ansikte omfamnade mig

Och viskade genom hela kroppen:

«Skäms inte för at du är människa, var stolt!

Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt.

Du blir aldrig färdig, och det är som det skall.»