EU-debatten:

Du bør elske EU og forbedre hennes mangler

Hvilket annet fellesskapsprosjekt i verdenshistorien følger opp egne ambisjoner om menneskelig utvikling i samme skala som EU?

Kommentar

Det er et paradoks at enhver norsk senterpartist trolig har fått det bedre takket være Norges tilknytning til Den europeiske union gjennom EØS-avtalen. EU gjør livet vårt bedre. Selv de som aktivt jobber imot tilknytning til fellesskapsprosjektet har fått både muligheter og rettigheter innenfor en rekke områder de ikke ellers ville hatt.

Beklageligvis for alle som er opptatt av fred og menneskelig framskritt handler sjelden norsk EU-debatt om hvordan unionen gagner alt fra bonden i Hedmark til skatteetaten i Valencia. Debattene om hva vi risikerer å miste er selvfølgelig viktig, men forståelsen av hva vi kan få i det europeiske prosjektet er mangelfull. Synet på EU er altfor farget av finanskrise, brexit og autoritære tendenser i Øst-Europa. Mange vil til og med hevde EU-prosjektet er i ferd med å rakne.

Heldigvis finnes det folk i Norge som vil korrigere inntrykket. Utenriksjournalist og forfatter Sten Inge Jørgensen har gjort et glimrende forsøk. Forrige uke ga han ut boka med det ambisiøse navnet «Vi som elsker Europa.» Som en kollega av meg satte det på spissen da han så tittelen: «Hvem faen gjør det her i landet?»

Det er unektelig en krevende øvelse å selge en slik bok i et land hvor om lag 70 prosent er EU-motstandere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg tør likevel påstå at svaret på min kollegas spørsmål fort kan bli «du», hvis du leser boka. På nøkternt vis drar Jørgensen leseren gjennom hvor stor utviklingen i EU faktisk har vært siden den forrige norske folkeavstemningen. Hvis hjertet ditt ikke banker for Europa i dag, bør det gjøre det i framtida.

Han avkler også alle som omtaler Norge som «annerledeslandet» som holder den sosiale fane høyt i et Europa fullt av markedsliberalister. Vi er likere europeere flest enn vi tror. Flere bør få øynene opp for et EU som i stadig større grad opptrer som borgernes forsvarer. I møte med forurensere, overvåkningsivrige myndigheter, mektige selskaper og en skjør verdensorden er EU blant dine beste venner.

Skrytelista er lang: Bedre arbeiderrettigheter, økt forbrukermakt, mer naturvern, mindre kjemikalier i landbruket, mindre antibiotikabruk, nye energikilder, mer kultur, mer vern av havområder, mer dyrevelferd, samt enorme bevilgninger til forskning og innovasjon, er noen gode eksempler.

Da britene gjennom Investegatory Powers Act påla internettselskaper å lagre informasjon om kunder, samt gi dem til myndighetene, ble loven stoppet av EU-domstolen måneder senere. I skrivende stund forsøker Kommisjonen å opprette et europeisk arbeidsbyrå, som skal sikre at rettighetene til de om lag 17 millioner EU-borgere som arbeider utenfor eget land blir overholdt.

Det er også før vi har begynt å snakke om den enorme fordelingen av goder og kapital fra rike til fattige land, ambisiøs demokratibygging, og tryggere og mer rettferdig handel med hverandre. Siden 2008 har for eksempel unionen stasjonert 2000 EU-ansatte i Kosovo for å bygge rettsstat og demokrati. To tusen, i et tiår, og de er ikke medlem engang! Det er kanskje en triviell handling hvis vi snakker om store globale utviklingstrekk, men hvilket annet fellesskapsprosjekt i verdenshistorien operasjonaliserer ambisjoner om menneskelig utvikling i samme skala som EU?

Jørgensen viser blant annet til at Polen alene har fått over 100 milliarder euro i overføringer siden de ble medlem. Mer enn hele Europa fikk i Marshall-hjelp. Resultatet er kraftig og varig økt levestandard. Tsjekkia kan gå fra å være et land som hadde enorme behov for overføringer, til å være en netto bidragsyter om drøyt ti år. Samarbeid fungerer, og på sikt tjener alle på det. Det er kanskje ikke rart at oppslutningen om EU i EU er på sitt høyeste siden 1993.

Når det er sagt, er boka langt ifra en panegyrisk hyllest. Jørgensen legger ikke skjul på unionens mange mangler og problemer. Men det er også i problembeskrivelsene vi finner hans viktigste bidrag til norsk EU-debatt. Som omslaget slår fast: «Slik verden utvikler seg, er EU viktigere enn noen sinne.»

Nye og alvorlige sikkerhetspolitiske utfordringer, klimakrisen og økonomisk urettferdighet er problemer land ikke klarer å løse hver for seg. EU vil aldri være en garantist for at enkeltland tar gode valg i den nasjonale politikken. Unionen kan sørge for at vi fordeler mer rettferdig mellom land, men ikke innad. Det må vi gjøre selv. Men EU gir oss et rammeverk og styrke som gjør alle i stand til å stå sammen mot krefter vi ikke kan temme alene.

Det er en utopi å tro at verden kan løse klimakrisen uten et EU som på svært mange områder driver utviklingen i riktig retning. Med tanke på krisens eksistensielle natur, bør det være argument nok i seg selv til å ta del i EU-prosjektet. I alle fall til å gi unionen en ny sjanse, også her hjemme.