DYRT: Regjeringen vil forhindre snoking i skattelistene. Det har en dyr pris. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
DYRT: Regjeringen vil forhindre snoking i skattelistene. Det har en dyr pris. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Kommentar: Skattelistene

Du bør finne ut hva naboen og kollegaene tjener

Frp og Høyre gjør et viktig virkemiddel for demokrati, anti-korrupsjon, likhet og rettferdig til et fillespørsmål om snoking.

Kommentar

Fredag publiseres de mye omdiskuterte skattelistene. Siden du ikke lenger kan søke på naboen eller arbeidskollegaen uten at han eller hun får vite det, vil mange unnlate å gjøre det. Nærmere bestemt gjelder det 92 prosent av oss, ifølge en undersøkelse utført av Infact på oppdrag fra VG.

Det skyldes ikke mangel på nysgjerrighet. Selv etter at den rødgrønne regjeringen gjorde det mer kronglete å søke opp informasjon ved å kreve innlogging for å søke, var det 700 000 av oss som gjorde 13 millioner søk i skattelistene.

I fjor, etter at den blåblå regjeringen strammet ytterligere inn på åpenheten, falt imidlertid antallet som søkte drastisk. I fjor ble det bare foretatt to millioner søk.

Slik søker du i skattelistene.

Det er en tilsiktet konsekvens. Til VG sier statssekretær Jørgen Næsje (Frp) i Finansdepartementet at det «begrenser unødig snoking i folks privatliv». Med dette gjør Frp og Høyre et viktig virkemiddel for demokrati, anti-korrupsjon, likhet og rettferdig til et fillespørsmål om snoking. Det norske folk fortjener så mye bedre.

Norge har en lang og særegen historie med åpenhet om inntekt, formue og skatt. I alle fall fra midten av 1800-tallet har nordmenn kunnet gå på det lokale skattekontoret og sjekket om likningen stemte. På samme tid kunne en ta en titt på hva naboen, arbeidskameratene og ordføreren tjente.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Våre nordiske naboland har også en lang historie med åpenhet, men ingen har gått så langt som oss. Det bør vi være stolte av.

Det er nemlig gode grunner til at vi ikke bør behandle informasjon om inntekt og formue som privatsaker. For det første trenger vi informasjon om inntekts- og formuesfordelingen for å kunne ta informerte valg om politiske veivalg i den økonomiske politikken. Åpenhet om inntekt, formue og skatt har dermed en viktig demokratisk funksjon.

Denne informasjonen kan riktig nok gjøres tilgjengelig uten å avsløre hvilke enkeltmennesker som sitter med hvilken inntekt og formue. Men den detaljerte informasjonen spiller andre viktige funksjoner.

Det er ikke bare informasjon på samfunnsnivå som er viktig å sikre en rettferdig fordeling av godene og byrdene. Når vi kan finne ut hva kollegaene våre tjener, styrker det vår forhandlingsposisjon opp mot arbeidsgiver. Det forhindrer urimelig forskjellsbehandling på arbeidsplassen, om det er på grunn av kjønn, etnisitet eller trynefaktor.

Som del av en doktorgrad ved Universitetet i Stavanger, viste Ingeborg Foldøy Solli at åpne skattelister gjorde at de med lavest inntekt byttet jobb. De fikk også en sterkere lønnsvekst framover.

Åpenheten virker også til å forhindre skatteunndragelse. Når vi vet at naboen og andre vi kjenner kan kikke oss i kortene, rapporterer vi en mer korrekt inntekt enn hvis vi ikke risikerer å bli avslørt. SSB-forskere beregnet i 2014 den ekstra skatteinntekten til 500 millioner kroner, basert på tall fra 2001.

Det samme ser vi på selskapsnivå. Etter at ActionAid truet med å offentliggjøre informasjon om store britiske selskapers datterselskaper, noe de var forpliktet til ved lov, betalte de 3,7 prosent mer i skatt det neste året. Det tilsvarte i snitt 200 millioner kroner mer i skatt. Åpenhet lønner seg for fellesskapet, men ikke for enkeltpersoner og selskaper som vil unndra skatt.

Ved siden av det simple argumentet fra regjeringen om at åpne skattelister bidrar til snoking, har det også vært innvendt at barn med fattige foreldre blir mobbet når skattelistene er åpne og at kriminelle bruker skattelistene til å finne seg egnede bytter. Begge argumenter er basert på anekdotisk bevis, og bør ikke vektlegges stor vekt.

Hvis kriminelle virkelig trengte skattelistene for å finne fram til rikingene, kan de betale noen for å foreta søkene for dem uten å legge igjen spor. Å begrense barns tilgang på listene kan være rettferdiggjort, og det løses fint ved behovet for innlogging og en aldersgrense.

Regjeringen har nå forsøkt to år med manglende åpenhet. Fasiten er klar. Folk søker ikke lenger etter nødvendig informasjon. Det svekker helt sentrale verdier i det norske samfunn, og sender et signal om at legitim informasjonsinnhenting er snoking en bør skamme seg over.

Åpenhet blir bare viktigere og viktigere nå som rike enkeltpersoner og selskaper kan benytte seg av skatteparadiser og kompliserte selskapsstrukturer for å skjule de faktiske økonomiske forhold.

Vi bør derfor være stolte av vår tradisjon med åpenhet, som vi høster internasjonal anerkjennelse og oppmerksomhet for. Makten trives i de lukkede rom. Det er ingen grunn til å gi dem mer mørke.