Du er alltid ansvarlig

«Eatherly følte seg moralsk ansvarlig for å ha vært med på å starte den første atomkrig, og den erkjennelsen kunne han ikke løpe fra.»

Hvem er Claude Eatherly? I dag er det kun et fåtall som husker ham, noen har glemt ham og andre har aldri hørt om ham. Men i sommer er det 57 år siden han plutselig trådte inn på verdensscenen.

Han var pilot og utstasjonert på Hawaii da han om morgenen 6. august sammen med sin stab, «the Victory Boys», ble tatt ut til en spesiell oppgave. Han skulle gi bombeflyet klarsignal når de nådde målet, og etterpå kontrollere resultatet - en stor røyksky skulle vise seg.

Innbyggerne kunne bare høre flyene som kom inn over byen, og da de så opp, kom det med ett et intenst hvitt lys, «sterkere enn tusen soler», som den tyske skribenten Robert Jungk senere formulerte det. Det varte kun et øyeblikk, men lyset var så sterkt at tilskuernes øyne brente opp, huden deres ble sort, klærne tok fyr, asfalten kokte, hus forsvant i et ildhav, og selv ble de forvandlet til mørke skygger på husenes murrester.

Da Eatherly og de andre pilotene kom tilbake til USA, ble de hyllet som helter, og det var ingen som snakket om forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelser. Men Eatherly kunne ikke glemme bildet av den truende røyksoppen, og kort tid etter reiste han til Nagasaki, hvor atombombe nummer to var blitt kastet noen få dager etter den første. Nå fikk han møte de overlevende ofre, se deres håpløshet og fortvilelse, og han følte at han var medskyldig i nærmere 200000 menneskers død og et helvete av lidelse og smerte.

Hvordan skulle han med denne erkjennelsen vende tilbake til en normal borgerlig tilværelse? Han kunne ikke, som de fleste normale soldater alltid har gjort, unnskylde seg med: Jeg gjorde bare hva jeg ble befalt av kapteinen, obersten, generalen, som igjen fikk ordrer ovenfra. De anklagede i Nürnberg kom også med den unnskyldningen, men der ble det slått fast som et credo for fremtiden: Du kan ikke unnskylde deg med at du «bare har adlydt ordrer». Du er alltid ansvarlig for dine handlinger! Eatherly følte seg moralsk ansvarlig for å ha vært med på å starte den første atomkrig, og den erkjennelsen kunne han ikke løpe fra. Men den oppfatningen kunne det offisielle USA heller ikke godta. Det ville sette en skamplett på bildet av den tapre amerikanske soldat som hadde vunnet krigen i kampen for demokratiet. Og enda farligere: Den ville føre ansvaret høyere opp i hierarkiet.

Hvordan leve med denne følelse av medansvar? Det offisielle USA ville ikke godta hans moralske dilemma, og ville ikke diskutere med en person som erklærte seg moralsk ansvarlig for sine handlinger. Den løsning som ble valgt, og som senere også ble anvendt i Sovjet overfor besværlige dissidenter, var å erklære ham sinnssyk og plassere ham på en psykiatrisk anstalt.

I de kommende årene vandret han ut og inn av psykiatriske institusjoner, for han oppførte seg merkelig. Han plyndret banker, skrev ut falske sjekker og sendte pengene til Hiroshimas barn. Nå var han blitt en simpel forbryter, og han havnet i fengsel. Men han ønsket faktisk å bli stilt for retten, bli tatt alvorlig og få mulighet til å fortelle om bakgrunnen for sine handlinger, gjøre det amerikanske folket oppmerksom på atomkrigens vanvidd og peke på det moralske ansvar den ville medføre. Han opplevet at når det dreier seg om småkriminalitet, da blir vi straks gjort ansvarlige og straffet. Men når det enkelte individ nekter å avfinne seg med å være en skrue i det store maskineri, og fastholder at det moralske ansvar ikke oppheves eller forsvinner selv om man er soldat, blir man ikke gjort ansvarlig. Da blir man bare sand i maskineriet.

La oss tenke oss følgende: En av de piloter som deltok i NATOs bombekrig i Eks-Jugoslavia, fikk samvittighetskvaler over hva han hadde vært med på. Da ville han straks fått psykologihjelp, en psykiater ville, slik det skjedde med Eatherly, finne ut at han led av et fortrengt skyldkompleks. Med en slik diagnose kan man trylle den etiske dimensjonen vekk og forvandle flygerens problem til en psykologisk feilreaksjon. Psykologene ville ha «hjernevasket» ham for skyldfølelser, og etter en stund kunne han vende skyldfri tilbake til hverdagen, og gå tilbake til det sivile liv, til kone, barn og arbeidskamerater, som om intet var skjedd.

Hvis vi vender oss til den aktuelle problematikken med en Milosevic for domstolen i Haag, hvor han sannsynligvis blir dømt, må vi spørre: Er rettferdigheten så skjedd fyldest? Hvor mange mennesker skal dø før det betegnes som en krigsforbrytelse? Er ti nok, eller bør det helst være noen tusen? Må man ha stått ansikt til ansikt med dem som ble drept, eller er piloten som fra tre- fire km høyde har ødelagt et snes hus, drept åtte- ti personer, gjort barn foreldreløse og kvinner til enker, også skyldig?

Milosevic har neppe selv skutt sivile og satt fyr på husene deres. Kanskje har han heller ikke ordrett gitt ordre om slike handlinger, men underordnede offiserer og soldater har nidkjært fulgt det de har oppfattet som meningen bak. Er det bare de overordnede som har trukket i trådene, som er de virkelig skyldige og kan dømmes? Hva med Napalm-Kissinger? Det ble drept langt flere i Vietnam enn i Kosovo. Hvem var de skyldige: de enkelte soldatene eller den amerikanske utenriksministeren?

Hva med Sharon, som sikkert var utmerket klar over hva som ville skje da han slapp de «kristne» hevnere inn i de palestinske flyktningeleirene, blir han en dag stilt for domstolen i Haag? Og hva skjer i Tsjetsjenia samtidig med at Milosevic blir anklaget i Haag? Vi vet at der har foregått og foregår en hensynsløs terror mot sivilbefolkningen, og at det er ordinære russiske soldater som begår overgrepene. Putin har det overordnede ansvaret, er han en mindre krigsforbryter enn Milosevic?

Den østerrikske filosof og skribent Günther Anders ble oppmerksom på Claude Eatherlys enmannskamp, og det førte til en brevveksling som gjorde Eatherlys moralske felttog kjent også i Europa. Brevvekslingen mellom de to er samlet i boken «Samvittighet forbudt», og Bertrand Russell skrev ironisk etter å ha lest den: «...når den som har skrevet disse brevene regnes som sinnssyk, så skal det ikke overraske meg om jeg må tilbringe mine siste år i et asyl i selskap med alle dem som er istand til å føle menneskelig.»

Da Eichmann-saken pågikk i Israel, skrev Günther Anders følgende til Eatherly: «Når massemorderen uttaler: Jeg var jo kun en liten skrue i maskineriet og jeg gjorde bare det jeg fikk beskjed om, så er det de samme argumenter vi alle bruker i dag - arbeiderne som lager Polaris-raketter, vitenskapsmennene som eksperimenterer med chemical warfare (...) Nei, det er verre, det er de samme argumenter, som man propper i oss som sedativer for å berolige vår samvittighet.» Eatherlys samvittighetskvaler ble avfeid som patologiske «avstumpede hallusinasjoner», som den psykiatriske overlegen uttrykte det, et vanvidd som man nok skulle få drevet ut av ham med insulinsjokk.

Etter et halvt århundre har vi forlengst fortrengt den store illuminasjonen som innvarslet at en ny tidsalder tok sin begynnelse. Hittil har vi lykkeligvis unngått fortsettelsen, men vi vet at i Pentagon arbeider man med scenarier for «begrensede og preventive» atomkriger, og at både USA og Russland fortsatt har atomvåpen nok til å utslette oss alle.

Men herregud, det ble ikke anvendt atomvåpen, hverken i Kuwait, i Kosovo, i Tsjetsjenia eller i Afghanistan, bare moderne høytflyvende bombemaskiner, hvor piloten, akkurat som over Hiroshima, ikke ser sitt mål og sine ofre, men stoler på og overlater problemet til teknologien. Det moralske problemet som Eatherly reiste, er likevel fortsatt aktuelt: Du kan ikke skjule deg bak din uniform og din militære grad - eller bak din utenriksminister. Vitenskapen og teknologien har ikke ansvaret. Den enkelte har ansvar for sine handlinger: soldaten, generalen så vel som politikeren, uansett hvor han er plassert.

Overskrides dine grenser, så har du - hvor liten skrue du enn er - ikke bare rett, men moralsk plikt til å si nei .