UNGDOMSTIDEN: Er tøff for mange, men går heldigvis over, skriver Victoria Edwards.        Foto: Sara Johannessen / SCANPIX
UNGDOMSTIDEN: Er tøff for mange, men går heldigvis over, skriver Victoria Edwards. Foto: Sara Johannessen / SCANPIXVis mer

Du er bra nok som du er

Det slo meg for en god stund siden at jeg kastet bort så mange av mine unge og vakre år på å være så forbanna usikker.

Meninger

I går var det like før jeg hoppet bort til en fremmed jente på bussen og sa at hun var vakker, men jeg rakk ikke gjøre det, for telefonen ringte og jeg måtte ta den, og da jeg kikket opp igjen var hun borte. Jeg aner ikke hva hun ville ha tenkt eller trodd, men jeg blir bare så lamslått av unge folks skjønnhet, den typen skjønnhet som de ikke er klar over selv. Eller ikke vil innse, eller nekter å tro på.

Jeg vet ikke når jeg ble bevisst på det selv, men det slo meg for en god stund siden at jeg kastet bort så mange av mine unge og vakre år på å være så forbanna usikker. Det plager meg faktisk, det irriterer meg veldig. Hvorfor gikk jeg rundt med klumpen i magen, hvorfor trodde jeg så fælt om meg selv? Når jeg tenker tilbake på det nå virker det bare så utrolig meningsløst og bortkastet.

All selvforakten, hvor kom den fra? Hvorfor? Jeg følte meg så stygg og keitete. Ungdomstiden er brutal, synes jeg. Alt man skal mestre, fikse og klare. Venninner som baksnakker og kjærester som svikter. Foreldre som pusher og presser, som veiver med armene og tror at verden går under hvis karakterene blir dårlige.
Jeg får bare lyst til å rope at: Nei! Det er løgn! Livet går ikke under. Det er rom for å feile. Du er bra nok!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er sånn, faktisk. Jeg mener ikke at karakterer og resultater er uviktige, men det er viktigere å være trygg. Å ha det godt. Verden faller ikke sammen om man må gå en sti om igjen.

Og ungdomstiden, får jeg lyst til å si, den går over. Heldigvis. Det er jo nesten magisk, hvordan usikkerheten plutselig kan forsvinne. Eller, den forsvinner vel gradvis, helt til vi plutselig merker det, at oi, den er borte. Og så blir man voksen og de gamle skillene mellom folk blekner. De forsvinner, jeg ser det på sosiale medier, folk som overhodet ikke snakket sammen fordi sånn og fordi slik... Som voksne er de venner, i hvert fall på face, og gratulerer med dagen, og åh, så nydelige barn du har!

Alt går over og noe nytt vil ta over. Ungdommens skjønnhet falmer også, og blir til noe annet. Det kan være fint det også. Det jeg synes er så synd, er at jeg måtte bli trettifem år med grående hår og smilerynker før jeg falt til ro med at jeg er bra nok. Nå spørs det da, om jeg klarer å få mine egne barn til å forstå at de er bra nok som de er. Jeg stresser og kaver også, vil drive dem videre og videre, og hva vil det føre til? Hva godt vil det gjøre dem?

Jeg tror det er på tide å tenke seg litt om. Bry seg mer om. Vise at det ikke skal så mye til, bestandig. Vi kan bare ikke gå rundt med en følelse av at vi aldri strekker til, alltid kommer til kort. Det er så unødvendig bortkastet og fryktelig vondt.

Teksten er opprinnelig publisert på mamsi.no