PÅ KRIGSSTIEN: «Mer demokrati, mer åpenhet»,  lød statsministerens appell etter massakeren på Utøya. Nå mener kommentator Kjetil Rolness at den unge venstresiden er på krigsstien etter bare fire måneders fredningstid. Foto: Berit Roald / Scanpix
PÅ KRIGSSTIEN: «Mer demokrati, mer åpenhet», lød statsministerens appell etter massakeren på Utøya. Nå mener kommentator Kjetil Rolness at den unge venstresiden er på krigsstien etter bare fire måneders fredningstid. Foto: Berit Roald / ScanpixVis mer

Du er ikke rasist, men…

Den unge venstresiden har lært debatteknikk av ekstremhøyre. Med stempling og demonisering skal ondt fordrives.

«MER DEMOKRATI, mer åpenhet.» Statsministerens appell lyder allerede som en fjern, abstrakt festtale. I stedet har vi fått det Stoltenberg advarte mot fra Stortingets talestol: en heksejakt på ytringer. På nerdenivå. Halve setninger uttalt av hedersmenn for sju år siden, siteres nå som en del av terroristens bakgrunnsmateriale.

Den unge venstresiden er på krigsstien, etter fire måneders fredningstid. Som Hilde Sandvik påpeker i Bergens Tidende, er nå fritt fram for å fyre løs med tung moralsk skyts mot alle som har valgt «feil» side i debatten om islam og innvandring. Når Eivind Trædal (eks-Klassekampen-journalist, Maria Amelie-kjæreste og muligens Alvorsgenerasjonens svar på Justin Bieber) ser en brøleape på Grünerløkka rope «Jævla søppelmennesker!» til noen tenåringsjenter med skaut, mener han mannen burde uttrykt sin rasisme mer profesjonelt. Da ville han fått støtte fra staten og Fritt ord, fått utgitt bøker og kronikker: «Et stort arbeid er blitt lagt ned, ikke minst av våre avisredaktører, for å heve opp menneskeforakt forkledt som ordentlige standpunkter.»

ETTER 22. JULI teller ikke norske rasister bare krigsretoriske fjordmenn, salattrampende sandberg-er, rabiate norskkulturelle «gjedder» eller «pølen» av anonyme nettkommentatorer. De teller også Per Edgar Kokkvold og Knut Olav Åmås. Ny Tid-redaktør Dag Herbjørgsrud anser disse herrene som et større problem enn nettdebattantene. SVs unge stortingsrepresentant, Snorre Valen, mener de har bidratt til å skape og formidle de «politiske vrangsforestillingene» som lå bak voldsvanviddet.

De fleste av oss ville ikke umiddelbart tenke på generalsekretæren i Presseforbundet og Aftenpostens kultur- og debattredaktør som ideologiske bidragsytere til høyreterror. Åmås har mer enn noen annen hjulpet muslimer og innvandrere opp og fram som nye, interessante meningsbærere. Kokkvolds rulleblad som prinsippfast motstander av ekstremisme og voldsbruk er lang og imponerende. Men han har bedt oss ta militant islamisme mer alvorlig. Og Åmas har diskutert - slett ikke ukritisk - tankene til islamkritikeren Bruce Bawer, en forfatter Behring Breivik tok til sin inntekt i manifestet. Dermed konkluderer Valen at Kokkvold ser islam som en «ond kraft i Norge» og at Åmås «anbefaler reint ut rasistisk litteratur».

Hva er hensikten med å henge ut to respekterte, liberalkonservative samfunnsdebattanter på denne måten? Nettopp dette - at selv reflekterte og respekterte samfunnsaktører trår feil, viser hvor stor faren er blitt, følge Valen. Tankegods som for få år siden var ekstremt, å se islam som en trussel mot Norge, har nå krøpet inn i mainstreamen. «Hatet er i blant oss,» lyder tittelen på Valens kronikk. Når hatet ufraværende kan tyte ut av selv de største samfunnsstøtter, kanskje uten at de merker det selv, hva med oss andre? Hvilken snikende fare står vi ikke da overfor!

LYDER DET KJENT? Det har vært mye snakk om nettbaserte «ekkokamre». Kanskje vi burde være mer lydhør for ekkovirkningen fra den ene politiske ytterside til den andre. «Snikislamisering» har åpenbart funnet sitt motstykke i en teori om «snikislamofobisering». Høyresiden advarer mot islamisme som en formørkende stormbyge over vårt land, venstresiden advarer mot en hatefullt klima som omfatter alt og alle. Der høyresiden ser «landssvikere» bak hver rødgrønn busk, finner venstresiden ekstremistisk tankegods hos selv de fremste demokrater.

Igjen en slående likhet: Slik antijihadister går til felts mot femtekolonister på toppen av samfunnet (i politikk, media og akademia), går antirasistene til felts mot - ikke de reele rasistene - men etablerte samfunnsdebattanter som blir avkrevet selvransakelse og innrømmelser. Valen roser VGs debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen for å ha «gått i seg selv og startet erkjennelsesprosessene etter 22. juli». Hun skriver nemlig: «Har jeg et ansvar for at klimaet i integreringsdebatten ble så lite forsonende? Har jeg bidratt?»

HØYRERADIKALER Hans Rustad, mannen bak Document.no, svarte på Trædals kronikk med en endeløs, utflytende harang mot den diktaturdyrkende venstretradisjonen. Han krav var akkurat det samme: «Man vil aldri forstå 22/7 uten selvransakelse ... Når vil de første selvransakende skrifter der 68-erne bekjenner sin skyld se dagens lys?»

Som så ofte før i politikken møtes ytterpunktene. Debattteknikken til ytre høyre og venstre er ikke til å skille etter 22. juli. Det handler om selektiv sitatbruk, vrangtolkninger ute av kontekst, vettløse generaliseringer og sammenligninger, oppblåste fiendebilder og ufine insinuasjoner. Til og med sutringen om ikke å bli hørt er felles. «Konstaterer at det er blitt umulig å diskutere rasisme i Norge,» sukker Marte Michelet på Twitter. Mens selv forskningsjefer sukker over at man ikke kan problematisere integreringspolitikk uten å bli tillagt moralsk svikt av Marte Michelet.

BARE ET SYKT og muligens utilregnelig samfunn avler terror. Dette er det nye venstredogmet. Etter psykiatriens diagnose av Behring Breivik etterlyste Utøya-overlever og Manifest-utreder Ali Esbati en «politisk diagnose» av terroren, og ga svaret selv: Det er et rasistisk samfunnsklima i Norge. I samme KK-artikkel uttalte AUF-er Torunn Kanutte Husvik, som også var på Utøya:

«Han (Behring Breivik) lever ikke i et politisk vakuum, flere har sagt at de støtter holdningene hans, selv om de ikke støtter handlingene. Dette er noe som for det meste handler om rasisme, ikke om integrering, inkludering eller innvandring. Vi må komme oss videre i de neste ukene, og ikke spore av nok en gang.»

Nei, vi må ikke få noen innvandringsdebatt. Det kunne blitt vanskelig og ubehagelig. La oss heller snakke om holdninger. Onde holdninger, som andre har. Det synes også Anders Behring Breivik, som kaller multikulturalisme en anti-hvit rasisme: «A multiculturalist is just as bad as a Nazi, which again is just as bad as a true Muslim, a communist or a fascist.» (fra manifestet)

STEMPLING er ødeleggende for debatten, uansett hvilken kant den kommer fra. Kokkvold advarte Valen på Dagsnytt 18 mot å bruke metodene til McCarthy, femtitallets kommunistjeger som «forgiftet en hel generasjon og ødela det amerikanske samfunn». Sterke ord framkaller sterke ord, selv fra sindig hold. Hvordan tror da Valen og Trædal at de virkelige ekstremistene vil reagere på venstresidens skjerpede retorikk? Vil for eksempel Bawer, som har satt den hårreisende tittelen «De nye quizlingene» på sin kommende bok om den norske venstresiden, bli mer forsonlig?

De som maser mest om «ytringsansvar», burde tenke igjennom hva det betyr for dem selv. Det blitt sagt at Utøya-generasjonen skulle bli våre kommende politiske ledere. At deres dramatiske erfaringer ville komme til å gjøre dem raskt voksne. Men hittil virker det ikke slik. Den unge venstresiden i Norge virker fortsatt veldig ung.