Du er jo en tøffing, John Mayer. Hvorfor så glatt?

Velspilt, men pludrete og pregløst fra kjekkingen fra Connecticut.

GITARHELT: John Mayer i Chicago tidligere denne måneden. «Paradise Valley» er mer akustisk orientert enn dette bildet skulle tilsi. Foto: AFP NTB Scanpix
GITARHELT: John Mayer i Chicago tidligere denne måneden. «Paradise Valley» er mer akustisk orientert enn dette bildet skulle tilsi. Foto: AFP NTB ScanpixVis mer

ALBUM: Han har flott stemme, han er en god gitarist, han har vunnet sju Grammy-priser allerede og han er kjekk og har draget på damene - alt ligger til rette for amerikanske John Mayer (35). Men han lager ikke spennende plater.

Og - han mister visst damene også, enten de heter Taylor Swift, Jennifer Aniston. Jennifer Love Hewitt eller Jessica Simpson. I skrivende stund skal han og Katy Perry fortsatt være et par.

Åpnet dører Radiosingelen «Who Says» fra 2009 er låten som åpnet noen dører for John Mayer i Norge, og som ga ham plass hos Fredrik Skavlan året etter. Fjorårsalbumet «Born and Raised» lå 11 uker på VG-lista. Han er stor nok til at han 17. oktober er satt opp i Oslo Spektrum.

Men - det er ikke sikkert «Paradise Valley» hjelper ham videre mot stjerneskiktet her hjemme, mest fordi låtene ikke er gode nok.

Don Was Albumet er hans sjette, og som sist er Don Was produsent. Det vil si, Mayer er blitt så stor at han også denne gang deler produsentjobben med en av tidenes mest markante produsenter. Kanskje det er en del av problemet?

Pregløst Lydbildet er også denne gang dempet og svært behagelig - og forsåvidt lettlikt. Og velspilt, for all del.

Men - derfra er veien ofte kort til pregløst, stillestående og kjedelig.

Denne er, som forløperen, i overkant laidback. John Mayer engasjerer ikke.

Tøffere liveuttrykk Jeg foretrekker hans lefling med blues på tidligere plater og hans noe tøffere liveuttrykk (f.eks. på gitartunge «Try!» med John Mayer Trio fra 2005).

«Paradise Valley» har derimot en umiskjennelig soft, amerikansk sound som aldri har truffet oss helt her hjemme, en sånn småglatt variant du også hører hos band og artister som Dave Matthews Band, Darius Rucker (Hootie & The Blowfish) og Jack Johnson.

JJ Cale-hyllest John Mayer klarer ikke helt å bestemme seg for hvor han vil legge seg musikalsk.

Kanskje han snart bør bestemme seg? Albumet er en slentrende miks av soul, pop og country.

Kulest er «Paper Doll» og «Call Me The Breeze», men hyllesten til JJ Cale ligger så tett opp til originalen at litt av vitsen blir borte. Det er som å høre nylig avdøde Cale, både på gitar og vokal.

Men hei, han får ihvertfall vist fram gitarferdighetene sine. Mayer spiller for lite gitar på denne plata. Men det er i hvert fall et statement å ta med Paul Franklin på pedal steel og Chuck Leavell på keyboards (sjekk ut cv-ene deres!).

Katy Perry-duett «Who You Love» er en i overkant glatt duett med Katy Perry, «I Will Be Found (Lost At Sea)» må kalles søtsuppe, mens «You're No One 'Til Someone Lets You Down» og delvis «Dear Marie» er smektende country.

Fint, men mener han alvor? I beste fall forvirrer han, for sangen bryter ganske kraftig med konseptet.

Om det i det hele tatt finnes.

Du er jo en tøffing, John Mayer. Hvorfor så glatt?