Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Du er så poetisk, Liv

Hun er datter av Klaus Hagerup og barnebarn av Inger. Men i sommerserien «Mitt forbilde» valgte Hilde Hagerup seg Liv Køltzow.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Selv med familien full av forfattere, valgte Hilde Hagerup en helt annen som sitt store forbilde.

- Liv tør være i situasjonen. Hun tar seg tid. Hun stopper opp, reflekterer, blir i øyeblikket. Det er en modigere måte å skrive på enn den der man stadig driver handlingen framover, sier Hilde.

- Hva mer er det med Liv som inspirerer deg?

- Hun har et nært språk, samtidig som hun ofte har en distanse til tematikken. Jeg får følelsen av å kunne gripe det som er i ferd med å trenge igjennom. Hun er en av de forfatterne som får leserne til å føle seg mer intelligente enn de er. Man tenker «nå skjønner jeg litt av hvert», sier Hilde.

«Verden forsvinner» og Amalie Skram-biografien er to av favorittene. Hun liker også Livs noveller.

Fellestrekk

- Har du lest Hildes bøker, Liv?

- Huff, sier Hilde.

Begge ler.

- «Bølgebiter» leste jeg da den kom. Jeg likte den. Hilde har et godt språk. Hun er var. Hun forteller gjennom de små ting, og det hun skildrer har sin egen brennbarhet, sier Liv, som synes Hildes bøker gir en god påminnelse om hvordan det var å være tenåring.

- Føler dere et litterært slektskap, dere imellom?

- Jeg håper det. Jeg beundrer språket til Liv. Du er så poetisk, sier Hilde.

- Gleden ved å se, den tror jeg vi har felles, sier Liv.

Begge har en rekke litterære forbilder, og begge mener det er viktig å ha noen å se opp til. Det gir noe å strekke seg etter, mener de. Hilde må strekke seg etter mye. Med Klaus Hagerup som far og Inger Hagerup som farmor, blir hun stadig møtt av forventninger.

- Hvordan har det påvirket deg å vokse opp i et skriverhjem?

- Det har normalisert det. Jeg har sett at det går an å leve av å skrive. Jeg har ikke fått mytebildet av å være kunstner, det med stearinlys og rødvin. Faren min har alltid hatt arbeidsdager. Han har vist meg at forfatteryrket verken er flottere eller viktigere enn andre yrker. Dessuten har jeg alltid hatt tilgang på litteratur. Vi hadde masse bøker, og vi snakket mye om tekster vi hadde lest, sier Hilde.

Ideer og inspirasjon

- Hvor får dere ideene fra?

- Det hverdagslige livet. Å ta skolebuss, for eksempel. Jeg liker situasjoner der folk ikke føler seg beglodd, men jeg likevel kan observere, sier Hilde.

- Og du, Liv?

- Hvis jeg bare visste det... Det har nok forandret seg med åra. Før kunne jeg gå rett inn i en situasjon og skrive den til bunns. Nå tenker jeg annerledes. Jeg tenker på forløp. Det er vanskeligere. Men det begynner nok fremdeles med disse små glimtene. Jeg tror den siste boka mi begynte med en spontanskildring - av hjemkomsten etter en flytur. Jeg visste da jeg skrev det at jeg skulle bruke det, men ikke når eller hvordan, sier Liv.

- Den teksten oversatte jeg til mannen min. Han er engelsk. Den sa en del om å komme til Norge, sier Hilde.

De finner ut at de arbeider på samme måte. De skriver rundt, som de kaller det. Når de har funnet en stemning, fortsetter de å arbeide med den. Etter hvert hekter de på slikt som de har lyst til å ha med.

- Det er både morsomt og vanskelig. Det er noe med å skulle skyve til side alt som er gjort før. Av meg og av millioner av andre. Som om det aldri hadde vært gjort. Å skulle gripe tak i det ubearbeidede livet, hver gang, sier Liv.

Hun synes det er vanskeligere å begynne å skrive enn det var før. For Hilde er det fremdeles lett.

- For meg er begynnelsen alltid morsom. Nå har jeg skrevet femten forskjellige åpninger. Hver gang har jeg ringt forlaget. «Nå har jeg det,» sier jeg. «Ja, ja,» svarer de. Så skriver jeg videre, og så kommer jeg til det punktet der det blir grusomt, sier Hilde.

Egen verden

Begge mener forfatteryrket både er givende og krevende.

- Det er vanskelig å ikke tenke på det hele tida. Det er oppslukende, sier Hilde.

- Det stjeler tid fra det virkelige livet, det tar oppmerksomhet fra alt det andre. Det er først de siste åra jeg har skjønt hvor mye, sier Liv.

- Til sjuende og sist er det et ensomt arbeid. Alle andre er interesserte, men bare til et visst punkt, sier Hilde.

- Som forfatter har man sitt eget univers. Man lever alene i det, til man har gitt fra seg boka. Alle de sterke opplevelsene som kommer underveis, de forsvinner, sier Liv.

Hilde Hagerup arbeider med ny bok nå, den med femten åpninger. Liv Køltzow har tatt en slags pause og skriver mest for sin egen skyld.

- Men jeg tror likevel jeg har rundt seksti sider som kan bli noe, sier hun.