Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Westworld» sesong 3

Du er smartere enn dette, «Westworld»!

Tredje sesong er en skuffelse. Men ikke av den grunnen du tror.

NY SESONG: HBO-suksessen «Westworld» byr på en helt ny retning for serien, ifølge medskaper Jonathan Nolan. Video: HBO Vis mer

TV: Jeg har sjelden sett et science fiction-konsept med så mye potensial som HBOs «Westworld».

Fornøyelsesparken i fremtiden der rikinger kan leve som i Ville Vesten, og plaffe ned/forsyne seg av/torturere de naturtro robotene som utgjør parkens attraksjoner, var ikke bare visuelt besnærende og en mulighet til både å leke med, utfordre og omfavne sjangerkonvensjoner.

Det var også et tematisk overflødighetshorn.

«Westworld» sesong 3

3 1 6

Scifi / western / drama

16. mars
Beskrivelse:

Tredje sesong av serien om robotcowboyene har forlatt fornøyelsesparken, til fordel for en futuristisk bilreklame.

Kanal:

HBO

«Jeg trodde helt ærlig «Westworld» var smartere enn dette.»
Se alle anmeldelser

Med cowboyhatt og revolverlek, og de stadig mer selvbevisste robotene, utforsket den etiske og moralske dilemmaer, konsepter som identitet, roller og masker, menneskelighet, strukturell undertrykkelse og diskriminering, misogyni og kvinnefrigjøring, nykapitalisme, og både kunstens, historiefortellingens og underholdningsindustriens muligheter og blindsoner.

Mange falt av lasset

Idétilfanget var det aldri noe å si på. Gjennomføringen, derimot, var en ujevn affære.

Første sesong var gjennomgående glimrende, formessig både dristig, kompleks og krevende. Andre sesong var mer innviklet enn intrikat, der seriens forsøk på å vippe publikum av pinnen endte med at den spente ben på seg selv – ekstra frustrerende siden det alltid var gjemt nok godbiter når man først fikk viklet ut de narrative spagettiflokkene, til at man stadig ga den nye sjanser.

Men mange falt av lasset. Det er grenser for hvor mye forvirring man kan skape om hvem, hva, når og hvorfor før man som seer opplever at den emosjonelle og tidsmessige investeringen ikke er verdt bryet lenger.

Og å eskalere med stadig nye mindfuck-tvister har avtagende avkastning, i motsetning til emosjonell tydelighet og resonans.

Forbausende konvensjonell

Forventningene til tredje sesong knytter seg ikke så mye til hva som faktisk skal skje videre, men snarere til om serien har klart å riste av seg hangen til å være for smart for sitt eget beste, eller om den bare har forsvunnet enda lenger opp sin egen navle.

La det bare være klart: sammenlignet med forrige sesong, er plottet i sesong tre en barnelek å følge.

Episodene er lineære, der vi i hovedsak følger én av de mange rollefigurene, gjerne med uttalte, konkrete mål. Vi holdes stadig i hånden, og om noe er forvirrende eller drømmeaktig surrealistisk, kan du stole på at vi får det forklart i klartekst ganske snart. På et tidspunkt kryssforhører en av rollefigurene bokstavelig talt seg selv om hva som foregår.

Noen har tydeligvis tatt grep, og det vi får er en forbausende konvensjonell technothriller, både i fortelling, form og tematikk.

Med noen hederlige unntak er det meste av forsøkene på å lure seeren lagt på hylla, og i motsetning til tidligere sesonger prøver de ikke å sjonglere ørten forskjellige ideer i lufta samtidig.

Det mest overraskende sånn sett, er kanskje at «Westworld» sesong 3 ikke skuffer ved å gape over for høyt, men for lite.

Klassekamp

Handlingen plukkes opp noen måneder etter der vi slapp den. Dolores (Evan Rachel Wood) har fått blod på tann, og planlegger å rive menneskenes verden i fillebiter.

Andre prøver å stoppe henne, mens Charlotte (Tessa Thompson) gjør det hun kan for å redde stumpene av parkens moderselskap Delos.

I kulissene lurer en ny, mystisk riking (Vincent Cassel). Arbeideren Caleb (Aaron Paul, fra «Breaking Bad») trekkes inn i kaoset. Stadige vignetter av en sirkelformet entitet som plukker opp uregelmessigheter rundt om på kloden, varsler kanskje noe om hvor vi skal.

NY I «WESTWORLD»: Aaron Paul, kjent fra «Breaking Bad», har rollen som arbeideren Caleb. Foto: HBO
NY I «WESTWORLD»: Aaron Paul, kjent fra «Breaking Bad», har rollen som arbeideren Caleb. Foto: HBO Vis mer

Spesielt Caleb er et kjærkomment tilskudd til serien. Paul blåser som vanlig sjel og liv inn i alle scenene han er med i, og vi aner at tidligere sesongers tematisering av rasisme og kvinneundertrykkelse denne gangen er erstattet av klassekamp.

Parallellen mellom rettighetsløse løsarbeidere, som er prisgitt valgene algoritmer tar for dem, og robotene som følger sin forhåndsprogrammering, kunne fint tatt konseptet videre, men får ikke samme spillerom eller dramatiseres like tilfredsstillende som i tidligere sesonger.

BRANN: I 2018 tok en brann i California med seg deler av den historiske Paramount Ranch, som har vært spillested for en rekke filmer og tv-serier siden 1927. Det melder Variety Magazine. Blant annet har HBO-serien «Westworld» brukt ranchen til å spille inn flere av sine ikoniske scener. Video: CNN Vis mer

Luften ut av ballongen

Det pirkes borti interessante tanker. Samtidig som robotene blir mer menneskelige, blir menneskene mer og mer til viljeløse, ansvarsfraskrivende og passive droner.

Delingsøkonomien synes å ha gjort inntog i den kriminelle underverden, og spillifiseringen av tilværelsen – der gjøremål brytes ned i småoppdrag, og suksess måles i rangering og mikrobelønninger – har bokstavelig talt gjort livet til en lek.

Dessverre havner alt dette fort i periferien til fordel for en ganske pregløs corporate thriller med industrispionasje, avansert teknologi, distanserte eliter, morske håndlangere og dekadente fester som hovedingredienser.

Det er som om luften gikk ut av ballongen idet kampen om å komme seg ut av parken var over.

Uten å være forankret og kontrastert i westernikonografien og de syndige bakkanalene der, fremstår robotens kamp for frihet påfallende generisk. De mytiske og dvelende, eksistensfilosofiske aspektene er så godt som borte, og ingenting kjennes lenger større og viktigere ut enn seg selv.

Selv den ikoniske musikken er byttet ut med synthlandskap à la Vangelis.

Dette kunne like gjerne vært en helt annen scifi-serie, enn sesong tre av et veletablert univers. De skal ha for motet det krever å røske opp og gå en helt ny retning, men det er jo en fordel om det fører til noe interessant, da.

Fra præriejente til «badass»

Aller tydeligst er dette i fallet til seriens hovedkarakter, Dolores.

Hun har gått fra flerdimensjonal, kontrastfylt heltinne, som kjempet en indre kamp både om å forstå hvem hun var, og hvilken pris hennes frihet ville ha, til å bli redusert til en «sexy badass» som skal knuse patriarkatet iført åletrang, sort kjole og høye hæler.

«SEXY BADASS»: Vår anmelder er ikke fornøyd med utviklingen til seriens hovedkarakter Dolores (Evan Rachel Wood). Foto: HBO
«SEXY BADASS»: Vår anmelder er ikke fornøyd med utviklingen til seriens hovedkarakter Dolores (Evan Rachel Wood). Foto: HBO Vis mer

Det er kanskje tenkt som en vri på en ny konvensjon – slik Dolores 1.0 var det på «blåøyd, trofast præriejente» – at hun spiller på det mannlige blikk til sin fordel. Men så lenge både sårbarheten og hele den indre konflikten hennes er fjernet til fordel for stramt blikk og ivrig avtrekksfinger, blir det med intensjonen.

Jeg trodde helt ærlig «Westworld» var smartere enn dette.

Tredje sesong ser i det minste glætt, lekker og futuristisk ut. Men det gjør bilreklamer også. Det er ikke alltid en god idé å bytte ut hestene med hestekrefter, i hvert fall hvis du dropper å ha noe mer under panseret.

(Anmeldelsen er basert på de første fire episodene.)

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!