BOK: Møt Nina, storesøsteren til Leyla, en av hovedpersonene i den svenske filmen «Når mørket faller» (2006). Nina er snart død. Familien vil drepe henne fordi hun har mottatt en tekstmelding fra en gutt. Nina er dermed en hore. Hun har vanæret familien.

Mennene vet at det svenske rettsapparatet misliker æresdrap, så de forsøker å kamuflere det som selvmord: Mennene stiller seg på hver sin side av en motorvei i Tyskland og jager Nina fram og tilbake, i påvente av et dødelig kjøretøy.

Forskrudd religion, tenker man nok automatisk. Islam, sikkert. Men der ble vi forledet. Dobbelt lurt. For den stokk konservative innvandrerfamilien i filmen er kristen. Æresdrap er heller ikke et religiøst påfunn, men har sitt utspring i små, lukkede og perifere stammesamfunn.

I en globalisert verden der mennesker forflytter seg hyppig og informasjon blåser i landegrensene, har dette fenomenet kommet til sivilisasjonens overflate. Vi kan høre om det i nyhetene, for den slags skjer i land som Storbritannia og Sverige. Vi kan se det på film, som nevnt over. Eller lese om det i romaner. Orhan Pamuk streifer innom problematikken i sin siste roman, «Snø», mens hans landsmann Ahmet Altan gjør det eksplisitt i romanen som nettopp er utgitt på norsk, «Den lengste natten» - hovedpersonen, Yelda, deltar i et EU-finansiert forskningsprosjekt på æresdrap i en liten kurdisk landsby i Sørøst- Tyrkia.