Jens Stoltenbergs memoarer

Du får lyst til å si til politikere; ta dere sammen, ikke vær så selvopptatt

Selv Jens Stoltenberg måtte ta seg en blås for å roe nervene. Det var verre med folk rundt ham. 

Kommentar

Det er alltid verre. Nesten uten unntak avslører politikernes memoarer at virkeligheten i politikken overgår det meste pressen får kjeft for å skrive om mens det står på. Konflikter er hardere, dramaet større og intrigene mer utspekulert. Der mye står på spill, ligger menneskers dårskap tungt i potten.

Jens Stoltenbergs memoarer er ikke noe unntak. Den angivelig konfliktsky Stoltenberg skyr ikke konfliktene denne gangen. Men han prøver på en overraskende følsom måte å analysere og forstå dem.

Politikken er nådeløs, sukker Jens Stoltenberg mot slutten av sine memoarer som kom ut i går, etter at han enda en gang har sett en nær medarbeider falle for eget grep. Han har sympati med Manuela Ramin-Osmundsen, en statsråd han selv hadde håndplukket kort tid i forveien, men virker mest oppgitt, ja, nærmest forundret, over at smarte folk begår så dumme og unødvendige feil.

Innen dette hjertesukket har han vært gjennom en rad statsrådsavganger, de fleste som følge av det mange vil kalle fillesaker, som ble ødeleggende på grunn av måten de ble håndtert på. Han hadde sett LO-leder Gerd-Liv Valla velge å gi fra seg enorm makt fremfor å innrømme feil. Han hadde endt i en bitter lederstrid med Thorbjørn Jagland, som han den dag i dag ikke helt skjønner hvordan oppsto.

Hovmodet som stadig faller, det fascinerer Stoltenberg, som er velsignet født uten hovmod, vet han er god nok og trenger ikke hevde seg selv.

Det er fascinerende for oss lesere at nettopp Stoltenberg, som gjerne blir kritisert for å være for pragmatisk, saksorientert og rasjonell, har skrevet en bok som handler så mye om følelser.

Det er som en hittil ukjent størrelse har sneket seg inn i plansjene han elsker, og han ønsker å forklare hvordan denne uberegnelige menneskelige faktoren har påvirket modellen og livet hans.

Han virker oppriktig nysgjerrig på hvordan mennesker rundt ham kan la irrasjonelle følelser ta overhånd og ødelegge, ikke bare for dem selv, men også for partiet og politikken. Det bryter tilsynelatende med alt han selv står for, samtidig som han kommer fra en familie og en bakgrunn som er dyppet i følelser og drama.

Det gjør boken til virkelig spennende lesning på flere plan. Vi som følger politikken tett ser hvorfor noen lykkes bedre enn andre. Jens og Erna har noe helt avgjørende felles. De er påfallende trygge, ubekymrete, sover godt og lar seg ikke plage av bagateller. De blir begge beskrevet som konfliktsky, fordi de lar konflikter gå sin gang uten å gripe inn, men usentimentale og harde når grensen er nådd.

Som Jens skriver: Jeg har hevet terskelen betydelig for hva som irriterer meg.

Det er ikke skryt. Jens var irriterende lite opptatt av støyen som følger med en statsminister, og nå virker han imponerende like lite nevrotisk på en internasjonal arena hvor presset er enda større. Han må ha nerver av stål.

Det gjelder å ha gode nerver i toppolitikken. Det har ikke mange av aktørene i Stoltenbergs memoarer. Jagland var konspiratorisk, paranoid og stakk til venner i Tel Aviv i flere uker uten å fortelle hvor han var; Gerd-Liv Valla nektet å åpne døra for statsministeren fordi hun furtet etter en krangel de hadde hatt; Åslaug Haga gjorde seg utilgjengelig i en uke, også for statsministeren, og innkalte så til pressekonferanse om at hun gikk av uten å snakke med sjefen først; Manuela Ramin-Osmundsen løy om bagateller tross at han tryglet henne om å fortelle sannheten; Trond Giske var en kontrollende manipulator som la seg ut med halve partiet og ødela dermed for å nå til topps; en bitter og selvopptatt Erik Solheim raste etter at han ble byttet ut som statsråd etter seks år på bekostning av eget parti som slet hardt i meningsmålingene før siste valg.

Eksemplene på nevrotisk og irrasjonell atferd er mange, og de beskrives med en unevrotisk distanse som får oss til å stille de samme spørsmålene Jens antagelig gjorde mens det sto på: Hvorfor vil de seg selv så vondt?

Det får sikkert også noen til å stille spørsmål ved Stoltenbergs empati og innlevelse, men jeg som har fulgt ham hele hans regjeringstid, mener boken viser at han hadde mer av det enn vi tilla ham.

Særlig kapittelet om Jagland avslører en personlighet som politikken sliter med; den selvopptatte og selvrettferdige personen som ikke klarer å komme over seg selv. Som er villig til å ofre alt for å få oppreisning for en innbilt fornærmelse eller urett. Jeg møter dem ustanselig i norsk politikk, og jeg kunne tjent meg rik på det enkle rådet: Ta deg sammen, ikke vær så selvopptatt.

Men Trump ville neppe høre på meg.

Jens Stoltenberg er slett ikke uten feil, selv om han vil gå ned i historien som en av landets fremste statsministre. Under feiden med Jagland ble festrøykeren Jens en kjederøyker av sigarillos. Hver gang han hørte Jagland angripe ham, gikk han ut på verandaen og tok en sigarillo.

Det sies at Obama også smugrøyker i sinne.

Dette er selvfølgelig Jens sin historie, og snart kommer noen og sier at sånn var det ikke, jeg følte det helt annerledes.

Som Nato-sjef må han tro at alle er like pragmatiske og rasjonelle som ham selv. Men han har øvd seg på Jagland før han går løs på Putin og Trump.

PS Dagens Finn Graff er fra 2002 og illustrerer feiden mellom Jagland og Stoltenberg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook