Anmeldelse Film «It Chapter 2»

Du gjesper deg gjennom skrekkscenene

«It Chapter Two» er en altfor lang effektgrøt, selv om klovnen Pennywise fremdeles er nifs.

FILM: Det er ikke så skummelt når du vet hva som kommer til å skje. Jo da, de pøser på i «It Chapter Two», med rullende og blodige øyeepler, slim og teaterblod, flaggermus og edderkopper, forvridde og zombieliknende skrømt, alt som skal få deg til å krype sammen i kinosetet.

Men det er ikke så mye av det som har den ønskede effekten. Det har å gjøre med at mye av «It Chapter Two» på et fantasiplan. Den onde klovnen Pennywise (Bill Skarsgård), som bokstavelig talt spiser små barn til frokost, er avhengig av å bli fryktet for å være sterk og farlig.

Derfor får motstanderne hans skremmende visjoner der frykten og kompleksene de bærer på, slynges tilbake mot dem.

Men det er for det meste visjoner, og det betyr opptrinn etter opptrinn der våre hovedpersoner jages av skrømt og farer, bare for å oppdage at alt er borte når de åpner øynene igjen. Den som sitter i kinosalen venner seg fort til at her er det bare å lene seg tilbake og gjespe litt for seg selv og vente på at det er over. Det kan fort bli mange og lange gjesp, for «It Chapter Two» er nesten tre timer lang; en helt absurd spilletid for en film som har så langsom framdrift og så lite som faktisk skjer.

Voksne versjoner

Hovedpersonene er voksne versjoner av barna som var heltene i den første filmen, «It», fra 2017. Begge filmene er basert på skrekkforfatter Stephen Kings verk, og han har selv en liten gjesterolle i filmen.

«It Chapter Two»

3 1 6

Skrekkfilm

Regi:

Andy Muschietti

Skuespillere:

James McAvoy, Jessica Chastain, Bill Hader, Bill Skarsgård

Premieredato:

6. september 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«It Chapter Two»

«Gjespende blodbad»
Se alle anmeldelser

Handlingen er lagt til småbyen Derry i Maine, som en gang hvert 27. år opplever en serie mord og katastrofer som Pennywise har stelt i stand. Det betyr at de sju som en gang var en skranglete gjeng med upopulære barn, nå nærmer seg førti, og gestaltes av folk som James McAvoy, Bill Hader og Jessica Chastain. De møtes igjen for å sette en stopper for skrekksyklusen som forandret deres egne liv da de var barn.

Den nifse hverdagen

Noe av styrken til den første filmen i serien var at det ikke bare var klovnen Pennywise, men også det vanlige livet til vennegjengen på sju, som var skummel. Foreldrene var skumle, sykelig opptatt av sine egne diller eller sine egne yppige døtre. Hjemmene var skumle, med en følelse av hemmeligheter som gjemte seg i kottene og under gulvplankene.

Barna var forankret i noe virkelig, i en hverdag, som var vemmelig fra før og som ble gradvis farligere. Noe av problemet med «It Chapter Two» er at navlestrengen mellom horrorplanet og hverdagsplanet er kappet over. De sju slukes av et insisterende effektmakeri og må gå gjennom et snirklete ritual som aldri egentlig blir forklart og som henger enda dårligere sammen enn de tallrike skjelettene i skapet.

Minnet om kompleksene

De sju viser i glimt at de har potensial til å bli ordentlige, tydelige filmpersonligheter. Det er enkeltscener du blir gående og tenke på — som når det viser seg at Bev (Jessica Chastain) har gått fra å leve med en voldelig far til å leve med en voldelig ektemann, eller når en stemme roper til Ben (Jay Ryan), den overvektige gutten som er blitt en veltrent superarkitekt, at han kommer til å dø alene samme hvor mye han jobber med kroppen sin. Men det er øyeblikk i en lang grøt av likegyldige skrekkscener.

Men så har du også de skrekkscenene som faktisk fungerer. Bill Skarsgård er igjen god som Pennywise, med en helt særegen versjon av den dødbringende klovnens entusiastiske og illevarslende smil. Møtene han har på tomannshånd med intetanende barn, rett før han slår til og biter seg fast, har nerve og uhygge. «It Chapter Two» er slik sett ikke en film som går inn for å skjerme publikum, og den gamle Hollywood-regelen om å skjerme dyr og barn blir eklatant satt ut av spill. Men det er, som så ofte, påfallende hvor mye mer minneverdig Pennywise får være når han bare er en mager, smilende figur, sammenliknet med når han vokser og blir et menneskeetende monster.

Noe annet som er påfallende: Hvordan et homofobisk angrep i filmens første scene, der blod spruter og tenner blir slått ut, er noe av det som er mest ubehagelig å se på.

Mer er mindre

«It Chapter Two» ha sine øyeblikk, men er en kostbar påminnelse om at mer ressurser ikke alltid gir bedre resultat. Her har noen hatt for god tid og for mye penger, og pøst alle ideene sine inn i en skarve spillefilm som slett ikke tåler å bli stappet til bristepunktet. Dersom det kommer et kapittel tre, bør det slankes ned til det nivået der det ikke er noen tvil om hva som fungerer best: Et barn, en klovn, og bebudelsen om at noe farlig er på vei.