MENN MED NOIA: Mannlige dansere poserer og knuffer under skjørtene på tunge brokadekjoler i «Sarabande». Foto: Jörg Weisner / Det Norske Opera og Ballett.
MENN MED NOIA: Mannlige dansere poserer og knuffer under skjørtene på tunge brokadekjoler i «Sarabande». Foto: Jörg Weisner / Det Norske Opera og Ballett.Vis mer

Du glemmer å puste og blunke

Anmeldelse: «Black & White»

BALLETT: Iblant spør jeg venner om de vil være med på moderne ballett. En del av dem, kulturjunkies som ville sagt ja på flekken til å bli med på kino eller i teatret, blir stille i noen sekunder. Jeg tror jeg vet hvorfor. De vet ikke hva de går til. Jeg har hørt folk forklare at de vil bli forventet å forstå og diskutere i detalj et ordløst språk som de har liten erfaring med å dissekere.

Men for denne anmelderen handler det, så ofte, mer om å oppleve enn å analysere, mer om å gi seg hen enn å bevare distansen. Og av alle koreografer jeg vet om, er det ingen som viser klarere hvordan bevegelser i et rom iblant er den korteste veien fra følelse til følelse enn Jiri Kyliàn - samtidig som ettertenksomheten hans, metaforene og bevegelsene som går igjen, innbyr til samtale og skriverier i etterkant.

I flere tiår nå har Nasjonalballetten, til deres og vår fortjeneste, pleiet båndet til den tsjekkiske stjernekoreografen. Det aller meste har vært eminent. Noe, som Bjørvika-Operaens åpningsballett «Worlds Beyond», og årets ambisiøse helaften «Black & White», har vært uforglemmelig.

Begynnerdop
For den som snuser på moderne ballett, men ennå ikke har våget å innta den første dosen: Dette er et bra begynnerdop. «Black & White» består av seks balletter, der den strenge høykontrasten i kostymene står i et visst friksjonsforhold til den sanselige, vakre koreografien. Ballettene er organisert i tre klynger med to pauser mellom, der koreografiene synes å speile og kommentere hverandre.

De første to er «No More Play» og «Petite Mort». Den første er et intenst relasjonsdrama på en naken scene, der menn og kvinner skifter konstellasjoner, og skifter på å løfte hverandre opp og holde hverandre nede. Kroppene, organisert i par og trioer, folder seg ut som lotuser på scenen. Relasjonene er komplekse, måten de kommer til uttrykk på, utsøkt elegant.

Ingenting er likevel finere enn ballett nummer to, «Petite Mort», kveldens høydepunkt, en av disse koreografiene som får deg til å glemme å blunke og puste.

Det begynner med menn med kårder, som utfører sine seremonielle utfall på scenen mens kroppene deres bades i varmt lys. Kvinnene står bak krinolinekjoler og ser på. Men kjolene er løse stativer, og snart kommer kvinnene også frem, og koreografien utvikler seg til en serie lekne duetter, som både er inderlige og kokette, men med en undertone av alvor og maktkamp, til bølgeslagene av Mozarts adagio i A-dur. Når danserne kommer seg løs fra avstanden og krinolinene, begynner et spill som er erotisk og litt farlig. Det er hypnotiserende. Forestillingens første parti varer 45 minutter som føles som ti.

Menn med noia

Den andre delen, med de to ballettene «Sarabande» og «Falling Angels», har henholdsvis bare menn og kvinner på scenen. Mennene deiser ned på ryggen under en scenografi bestående av barokkjoler som henger fra taket; som en forvirrende fødsel. De knuffer, poserer, slåss og hyler, og danser til lyden av sine egne rop, i det som virker som et studium i en bestemt form for maskulinitet. Til sammenligning virker kvinnene i «Falling Angels» nesten nifst kompetente. De danser med løpende trinn, i atletisk profil, til hissig jagende trommer. Iblant er de kokette. Det virker som om også dette er noe de har full kontroll over.

Kyliàn har selv sagt at «Sarabande» handler om trekk ved menn han selv ikke er begeistret for, mens «Falling Angels» er en hyllest til kvinners «presisjon» og «disiplin». Likevel er det «Sarabande», som gjør sterkest inntrykk, kanskje fordi de mannlige danserne uttrykker så mye mer noia enn kvinnene. De virker mer forvirrede og sårbare oppi all poseringen. Teknisk imponerer de, alle sammen.

Lutter sjarme

I «Sweet Dreams» og «Sechs Tanze» er det igjen forholdene mellom kjønnene som står i sentrum. Den første er en slags mørk fantasi fra en naturtilstand, kanskje eller kanskje ikke rett etter syndefallet. I alle fall renner scenen over av halvspiste grønne epler, mens vaktsomme menn og kvinner vandrer stoisk gjennom landskapet, klatrer over hverandre og speider vaktsomt rundt seg, eller utkjemper en slags strabasiøse seksuelle dueller som både virker unike og dyrisk upersonlige.

Det er småmorbid og dragende, selv om de brå kastene i strykermusikken til Anton Webern tilfører et drag av noe litt for gravalvorlig.

Hvis «Sweet Dreams» er barsk urmenneskelighet, er «Sechs Tanze» nærmest hysterisk sivilisert: En hyperaktiv, vedvarende salongflørt fra Mozarts tid, full av påfunn, spenninger, fremstøt og tilbaketrekninger. Danserne i pudderparykker og halvløsnede snøreliv er både dukkeaktige og åh, så menneskelige. Alt som skjer mellom dem, og det er masse, er rikt og morsomt, med trekk både fra slapstick og absurdteater, og avsluttes i et barnlig storøyd tablå mens scenen fylles av såpebobler. Det er lutter sjarme.

«Black & White» er kanskje begynnerdop, men det er et man ikke har lyst til å gå videre fra. Det er et av de beste stedene å tilbringe en vårkveld i Oslo.

 
'

VAKKER: «Petite Mort». Foto: Jörg Weisner / Det Norske Opera og Ballett.
VAKKER: «Petite Mort». Foto: Jörg Weisner / Det Norske Opera og Ballett. Vis mer