Du glemmer vel ikke Grant Hart fra Hüsker Dü?

Monumentalt, men ujevnt album fra en av alternativrockens spydspisser.

ALBUM: Navnet til Minnesota-bandet Hüsker Dü* lyser litt sterkere enn andre band fra 80-tallets punk- og indiescene, med doble «Zen Arcade» fra 1984 som selve mesterverket.

Bandet vokste aldri ut av kultrollen, men ble likevel, og kanskje derfor, en spydspiss innen indiepop og alternativ rock - og endte opp med å inspirere en lang rekke andre band.

Solo siden 1987
Hart var trommeslager, vokalist og en av to låtskrivere i Hüsker Dü. Siden trioen «slo opp» i 1987, enten det var fordi de ikke orket hverandre og/eller fordi de begge var tunge rusmisbrukere, har frontfigurene Bob Mould og Hart hatt solokarrierer.

Moulds foreløpig siste album kom i fjor. Etter en ti år lang pause var Hart (52) i 2009 tilbake med «Hot Wax».

Episk dikt
Doble «The Argument» er atskillig mer interessant, både på grunn av sin sjangerblanding og sin opprinnelse.

Utgangspunktet er britiske John Miltons episke dikt «Paradise Lost», som den amerikanske forfatteren William S. Burroughs bearbeidet og døpte om til «Lost Paradise» (!), men aldri ga ut.

Monumentalt monster
Hart fikk tilgang til materialet gjennom sekretæren til hans gamle venn Burroughs. James Grauerholz så etter en artist som kunne gjøre noe av det samme som Tom Waits gjorde med Burroughs' «The Black Rider».

Det ble Hart, som siden ideen ble født for fem år siden har lagd et monumentalt monster av et ambisiøst, dobbelt konseptalbum med i alt 20 sanger.

De er råskåret, som om de er spikket litt uvørent til med kniv - og framstår tidvis som lurvete, med et rått og lite bearbeidet lydbilde. Litt som Hart sjøl.

Bowie og Kinks
Han har en stemme - og av og til stil - som likner veldig på David Bowie. The Kinks lurer også i bakgrunnen, men det er altfor enkelt å avfeie ham som en kopist. Hart er så mye mer.

Låtene spriker riktignok, men først og fremst spriker de fra veldig bra til interessant og - bare unntaksvis - overflødig.

Elektronika
På plussiden finner du garagerockeren «Morningstar», mektige «Awake, Arise!», de fengende høydepunktene «Sin» og «Shine, Shine, Shine» og psykedeliske «Is The Sky The Limit», supplert med lystige «So Far From Heaven», litt nostalgisk Buddy Holly-rock («Letting Me Out»), vaudeville («Underneath The Apple») og - ganske gjennomgående - elektronika og assortert støy.

For mye av det gode
Når karakteren ikke blir bedre, skyldes det først og fremst at det er vel mye å gape over og derfor av og til kan bli for mye av det gode.

Ved litt lett luking kunne låter som «If We Have The Will», «I Am Death» (der hundeglam utgjør et element) og en anmassende «Glorious» lett havnet utenfor, uten at det hadde gjort noe.

* Det er lett å anta at bandnavnet Hüsker Dü, på grunn av Minnesotas mange norskættede, er oppkalt etter det norske tv-programmet med samme navn, men det skal ha sin utspring i et dansk brettspill med samme navn.

Du glemmer vel ikke Grant Hart fra Hüsker Dü?