SKREKK OG GRU: Grøsserfilmen «Satan's Slaves» er erklært en av de aller skumleste filmene du kan se i år med et imponerende antall «jump scares». Tør du å se den? Trailer: Another World Entertainment Vis mer Vis mer

Anmeldelse - «Satan's slaves»:

Du har neppe sett maken på veldig lenge

Her er det en stri strøm av altfor mye som gjør at du skvetter på deg et hardt arbeidende harehjerte.

Satan´s slaves

4 1 6

Skrekk

Regi:

Joko Anwar

Skuespillere:

Tara Basro, Bront Palarae, Dimas Aditya

Premieredato:

30.november

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

Satan´s slaves

«Fiffig liten sak med mye skrekk for penga»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er dessverre ikke ofte vi ser en indonesisk film på kino, og når det først skjer så skremmer den oss så mye at vi må anbefale den også. Du har neppe sett maken på veldig lenge. I motsetning til årets «The Nun» så er denne her i en helt annen liga. Her pøses det også på med effekter fra horrorhvelvet, men vi liker det.

Kløkt og eleganse

Den unge filmregissøren, Joko Anwar, benytter seg også av absolutt alle klisjeer som er å oppdrive innenfor sjangeren skrekk, grøss og gru, men han gjør det med kløkt, eleganse og pur ondsinnede hensikter, han ønsker å få oss til å få den evig gåsehud.

Det skjer jo selvsagt ikke, men vi blir altså med til en familie som bor i et stort hus rett ved en kirkegård. En grei innledning for de fleste grøssere.

Bjelle

Her er det en mor, en tidligere popstjerne, som nå ligger oppe på soverommet, helt stille. Stirrende. Syk. Hvorfor? Hva har skjedd? Hun har tre barn og en mann. De sliter økonomisk fordi hennes musikkarriere er på hell. Nå er det helt andre toner inne i hennes hode. De er stygge. De driver henne og etterhvert familien helt ut på kanten av stupet. Og, når hun vil noe ringer hun med en liten bjelle. Denne bjella vet vi nesten med en gang vil bli en mare. Enkelt og greit.

Exorsisten

Hun holder hele familien på tå hev. Hun er besatt, men ingen vil egentlig innrømme det før det hele eskalerer. Her er det klare referanser til «Exorsisten» fra 1973. Og, det som både gjør at du kan bli hoppende i stolen og lukke igjen øynene er at du vet hva som kommer til å dukke opp under senga, bak døra, i kjelleren og i speilet, men så var det slik at vi vet og likevel skvetter vi. Søren klype også.

Filmen er også visstnok en nyinnspilling av indonesisk klassiker som kom i 1980, denne filmens handling er satt til 1981.

Kultfilm

For en stund tilbake etterlyste denne anmelder at det snart burde kunne komme en djevelsk film der det var imamer som måtte drive ute demoner. Her er den. Vi får også en muslimsk zombie walk i retning Michael Jackson og «Thriller»i denne som kan bli en skikkelig kultfilm.

Handlingene videre er som følger: Familien til den skumle moren er ikke troende muslimer, men når det begynner å komme stabbende besøk fra kirkegården, det flyr rullestoler i vegger og tak, bestemor får føle den styggeste styggen på ryggen og andre uhumskheter, ja, så sier den lokale imamen at bønn vil hjelpe.

Popmusikken

Vi sier ikke om familien gjør det eller om det eventuelt hjelper. Og bare vent, det skjer ting her som du ikke forventer, ikke dramatisk, men ekkelt nok, noe du også har sett før og som du vet kan skje. Groteske saker vil henrulle.

Men, filmen har såpass mye snålhet og underfundighet ved seg, i tillegg til at det deises på med spesialeffekter, at vi kjøper pakka med hud, satan og kammet hår. En stum liten gutt i familien vil også for dere som husker «Pet Sematary» («De levende døde»), Stephen King fra 1989, gjenoppleve minst en grøssende scene … happy birthday to me.

Den indonesiske popmusikken som brukes, spilt på slitt vinyl, smyger seg også innunder gåsehuden.