SAMLEBÅND: Valgfrihet er det nye slagordet som trumfer alt annet. Men det er forskjell på å velge farge på bilen og velferdstjenester. Foto: Michael C. York / AP / NTB Scanpix
SAMLEBÅND: Valgfrihet er det nye slagordet som trumfer alt annet. Men det er forskjell på å velge farge på bilen og velferdstjenester. Foto: Michael C. York / AP / NTB ScanpixVis mer

«Du kan få bilen i hvilken farge du vil, bare den er svart»

... sa Henry Ford. Marie Simonsen skriver om det vanskelige valgfrihetsbegrepet.

SØNDAGSKOMMENTAREN: Du kan få bilen i hvilken farge du vil, bare den er svart, sa Henry Ford, mannen som revolusjonerte samlebåndet for å lage biler for vanlige mennesker.

Utsagnet illustrerer at valgfrihet er et relativt begrep, men selv om det er et morsomt sitat, sier det mest om teknologiens begrensninger på den tida. Det viktigste var tross alt at Ford ga flere amerikanere en frihet de tidligere ikke hadde råd til, ikke fargen på friheten.

I norsk politikk er valgfrihet snart det eneste ordet som betyr noe, og du kan få den i hvilken farge du vil så lenge den er blå, skal vi tro debatten. Men hva betyr egentlig valgfrihet?

Svaret er mer komplisert enn politikerne vil ha velgerne til å tro. Selv innenfor den borgerlige leiren er de ikke enige om hva begrepet innebærer. Da tankesmia Civita tidligere i uka inviterte fire borgerlige politikere til debatt om valgfrihet, hadde de ulike syn, ikke minst på grensa for valgfrihet.

Kjell Ingolf Ropstad fra KrF dristet seg til å banne i kjerka og si at valgfrihet ikke alltid er et gode. Valgfrihet for en gruppe kan gå på bekostning av en annen.

Høyresida har lenge prøvd å ta copyright på valgfrihet. Det er ikke rart. Venstresida og arbeiderbevegelsen har hevd på så mange honnørord, som fellesskap, solidaritet og likestilling, at høyresida mener de i det minste fortjener å ha ett for seg selv.

Til gjengjeld er dette ene ordet altoverskyggende og uslåelig.

Valgfrihet er blitt politikkens frikort. Hvis noe bare kan begrunnes med valgfrihet, er det i orden. Kontantstøtten er trolig historiens frekkeste eksempel på at honnørordet trumfer all fornuft og prinsipiell tankegang.

At KrF etter det påberopte seg å være selveste valgfrihetspartiet, burde ha tømt ordet for all mening, men det var dessverre for seint. Velgerne var hekta på valgfrihet.

I den politiske mytologien skjedde det et skifte i norsk politikk så seint som på 1990-tallet da Ap angivelig stjal Høyres klær, mens partiet var ute og badet.

Klærne var frihetsbegrepet, mente Høyre-leder Jan P. Syse.

Det skal mot til å beskylde arbeiderbevegelsen for å ha stjålet frihetsbegrepet, det skal Syse ha. Arbeiderbevegelsen handlet om litt viktigere friheter enn retten til å kjøpe varmt brød på 7-Eleven etter klokka fem, eller fjernkontroll i sofaen. Friheter som har hatt større betydning for demokratiet og folk flest enn selv Hotel Cæsar.

Men uten tvil ga Høyres etterlengtete oppheving av kringkastingsmonopolet, deregulering og endring av lukkeloven eierskap til valgfriheten. Ap og LO fulgte ikke med i timen og har betalt en høy pris for å ha vært på feil side da tida ble moderne.

Det er likevel på tide å avkle valgfriheten sin mystikk. All politikk handler til sjuende og sist om å gi folk større frihet og mulighet til å velge sine liv, gjøre flere i stand til å ta egne valg og gi rettigheter til de mange, ikke de få. Det er et demokratisk driv som ikke må forveksles med et kommersielt sug.

Stemmerettsåret er en påminnelse om at det har handlet om fundamentale endringer som at kvinner ble anerkjent som selvstendige borgere. Retten til utdannelse, et regulert arbeidsliv og folketrygd er andre friheter folkestyret har sikret.

I ei ny bok fra Civita skriver Mathilde Fasting om «Valgfrihet» som en liberal dyd. Valgfrihet er en verdi i seg selv og bør trumfe andre hensyn så lenge det ikke skader andre.

Mens valgfrihet på 1980- og 90-tallet handlet om forbrukeren, handler det nå om velferdstjenester, som foreldrepermisjon, helse og skole. I høyresidas sminkerom er konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester også blitt til valgfrihet.

Ingen motsetter seg innslag av private tilbydere. Det fins mange av dem som delvis eller helt finansieres av det offentlige. Birkebeinere med hjerteflimmer blir tatt hånd om av Feiring-klinikken. Det er spesialister som utfyller det offentlige helsetilbudet, men som på langt nær kan tilby samme bredde og volum.

For de fleste vil derfor det offentlige tilbudet være det eneste valget de har. Hvis noen mener det betyr mangel på valgfrihet, kan de spørre amerikanere uten forsikring hva de synes om et gratis helsevesen.

Mathilde Fasting mener bevisbyrden ligger hos dem som motsetter seg denne formen for «valgfrihet», men naturligvis ligger den hos dem som ønsker store endringer i et system som fungerer bra sammenliknet med andre land.

Har for eksempel private aktører i eldreomsorgen gitt økt valgfrihet? Jeg skulle ønske det var sant, men beviselig har det ikke det. Verken når det gjelder kvalitet eller tilbud har private hevet standarden. Snarere er det avdekket feil og mangler hos store aktører som tyder på at de har senket den, og at anbudene handler om pris mer enn kvalitet.

Da gjenstår verdien av at private aktører får slippe til og ta en del av den store velferdskaka. Det er legitimt å forsvare, men gir ingen merverdi verken til brukere eller ansatte, som jo er påstanden.

Hvis økt valgfrihet skulle bety økt kvalitet, er det riktig å spørre for hvem, så lenge det er det offentlige som tar regninga. I den virkelige verden er ikke valgfrihet en abstrakt intellektuell øvelse, men noe helt konkret. I frihet til å velge en bedre privat skole, ligger en ufrihet for barn som blir igjen på de dårlige, fordi foreldrene ikke løftet dem ut.

Om private skoler avdekker dårligere kvalitet i den offentlige skolen, er det virkelighetsfjernt å mene det sporer til forbedring. Den offentlige skolen har et mer omfattende mandat og sammensatt elevmasse.

Slik vil det også være i helsevesenet, hvor de fleste pasienter har sammensatte behov ingen valgfrihet kan pleie.

Rettferdighet har vært en viktig målestokk for velferdsstaten. Universelle ordninger og like muligheter for alle har vært kontrakten. Den rokkes ved når det avdekkes mangler i det offentlige tilbudet, og middelklassen er blitt så stor og velstående at limet glipper.

Det er utfordringen. Valgfrihet på dette området blir et for lettvint slagord. Det må utdypes og gis et praktisk innhold. De som forfekter at valgfrihet er en verdi i seg selv, må erkjenne hvilke andre verdier det står opp mot og hva som må gi tapt. Først da kan vi få en reell debatt.

Alle partier og alle velgere vil ha valgfrihet, men det betyr åpenbart forskjellige ting avhengig av hvor du befinner deg i samfunnet.

Den som prøver å selge deg valgfrihet som muligheten til å velge farge på bilen, vet lite om frihet, men mye om å kunne velge.