Her om dagen kom noe jeg har venta på så lenge. Ei kjapp og grei innføring i atferdsgenetikk. Blueprint: How DNA Makes Us Who We Are.

Jeg har kjent til forfatteren, Bob Plomin, lenge. Minst tjue år. Men han har publisert for de få. Så de gullkornene jeg har plukket opp, har vært spredt overalt. Den røde tråden måtte jeg finne selv. Så det sto ikke så mye nytt i boka, egentlig. Men det var alt på ett sted. Og det som var, er verden snudd på hodet.

Det er to populære myter om «gener». Den ene er at hvis det er tillært, så er det mulig å endre, er det medfødt, så er det ikke det. Dette stemmer ikke. Det er ingenting ved «arvbart» eller «genetisk» som betyr «uforanderlig».

Den andre er at vel har «genene» mye å si, men miljøet er også veldig viktig. Ja, det er sant, men ikke som folk tror.

Det tredje er at det vil bli mulig å måle IQ og personlighet ved gentest ved fødselen.

Når vi snakker om hvordan «gener» påvirker atferd - tenking, føling og handling, så snakker vi ikke om enkeltmennesker. Vi snakker om grupper, og vi snakker om grupper på en helt spesiell måte. Vi snakker ikke om hvor mye genene påvirker gruppa. Vi snakker om hvor stor betydning genene har for variasjonen i gruppa.