LITT: Noen ting er det ikke deg som kan fikse, skriver Oda Rygh.   Foto: Richard Clark / NTB Scanpix
LITT: Noen ting er det ikke deg som kan fikse, skriver Oda Rygh. Foto: Richard Clark / NTB ScanpixVis mer

Du kan ikke fikse hele livet til noen

Hva skal du gjøre når en ungdom trenger hjelp, men du ikke er nær familie eller profesjonell?

Meninger

Etter at jeg ga ut «Når livet er kjipt - en håndbok for unge folk» er innboksen min blitt litt annerledes. På mange måter mye hyggeligere - det er en takknemlig jobb å være ungdomsforfatter. Men det følger med en litt annen type faglige spørsmål enn journalisttilværelsen.

Det kommer altså en jevn strøm med mailer fra bekymrede mennesker. De forteller ca. den samme historien:

«Jeg kjenner en ungdom som sliter litt. Han er en helt vanlig gutt, men har noen ekstra utfordringer i familien og på skolen ...» Innskriveren er oftest ikke helt nær familie, gjerne en kusine eller en litt eldre venn i gjengen. Ikke i nærheten av hverdagen til ungdommen, men hun mener å ha sett noe. Noe som ikke er helt greit. Ikke akkurat livsfarlig, men ...

Ungdommen har enten litt lesevansker eller en psykisk sykdom, eller en barnevernshistorie. Eller foreldrene er nettopp skilt og de begynner å få litt vansker. I et par tilfeller er det nasking eller rusbruk som er bekymringen. Eller noe annet rimelig vanlig for ungdom som kommer seg fram i livet.

«Foreldrene vil ikke se at noe er feil ...» er oppfølgingen. Eller at de ikke har ressurser. Eller at de gjør så godt de kan, det er bare litt mer enn de har kapasitet til.

Så kommer spørsmålet: «Hva kan jeg gjøre?»

Jeg har kommet fram til at det beste man kan svare er å spørre hva hun som skriver gjør allerede. Det er ofte en del.

Mennesker er fantastiske. Mennesker strekker seg langt for hverandre selv utenfor egen helt nære krets. Her er noen av svarene:

- Jeg fikk overtalt henne til å ta kontakt med ungdomspsykiatrien. Hun var skeptisk men nå går hun dit.

- Han møtte ikke på skolen lenger i det hele tatt. Siden jeg skulle samme veien til jobb tilbød jeg meg å kjøre.

- Det var bråk hjemme hos dem under skilsmissen, han fikk låne en sofa hos meg til stormen blåste over.

- Hun kommer til meg og snakker og vi tar en øl og spiller brettspill.

Folkene som bekymrer seg gjør som regel allerede ting de kan gjøre, med andre ord. De har allerede strukket seg lengre enn forventet. Åpnet lommeboka eller hjemmene sine, eller «bare» invitert med på lavterskel-aktiviteter ut av huset.

Utenfor helt nær familie er det egentlig begrenset for handlingsrom. Noen ting er det spesialisthelsetjenesten eller skolens rådgivere som er riktig instans for. Noen ganger er det foreldrene som er de eneste som kan hjelpe.

Det er fortvilende for dem som ser og så gjerne vil. Og så gjerne ønsker å gjøre mer. Og det er flott at folk stiller opp. «Løvetannbarna» har gjerne det til felles at de hadde en person i livet sitt som støttet, en som var ekstra til stede. UNICEF har et prosjekt kalt «den ene», som oppfordrer til å bli denne personen.

Men det er grenser for hva man som tilskuer kan få til.

Det vi utenfor umiddelbar nærhet eller profesjonelle instanser kan gjøre er å være der. Vi kan tilby ei skulder og støtte. Eller praktisk hjelp som kjøring eller flyttehjelp.

Det er besynderlig hvor mye hjelp en kjøretur, en sofa, eller å gå gjennom skjemaer sammen kan være for å lette presset.

Man vil så gjerne hjelpe. Og det er mulig å hjelpe litt uten å trenge deg på eller overstrekke deg.

Du kan ikke fikse hele livet til noen. Du er antakelig ikke riktig person til å gjøre det uansett. Men lån bort en sofa eller en hundrelapp. Sørg for en middag eller en spillkveld.

Litt. Det er utrolig hvor mye litt egentlig er.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook