Etter at jeg ga ut «Når livet er kjipt - en håndbok for unge folk» er innboksen min blitt litt annerledes. På mange måter mye hyggeligere - det er en takknemlig jobb å være ungdomsforfatter. Men det følger med en litt annen type faglige spørsmål enn journalisttilværelsen.

Det kommer altså en jevn strøm med mailer fra bekymrede mennesker. De forteller ca. den samme historien:

«Jeg kjenner en ungdom som sliter litt. Han er en helt vanlig gutt, men har noen ekstra utfordringer i familien og på skolen ...» Innskriveren er oftest ikke helt nær familie, gjerne en kusine eller en litt eldre venn i gjengen. Ikke i nærheten av hverdagen til ungdommen, men hun mener å ha sett noe. Noe som ikke er helt greit. Ikke akkurat livsfarlig, men ...

Ungdommen har enten litt lesevansker eller en psykisk sykdom, eller en barnevernshistorie. Eller foreldrene er nettopp skilt og de begynner å få litt vansker. I et par tilfeller er det nasking eller rusbruk som er bekymringen. Eller noe annet rimelig vanlig for ungdom som kommer seg fram i livet.

«Foreldrene vil ikke se at noe er feil ...» er oppfølgingen. Eller at de ikke har ressurser. Eller at de gjør så godt de kan, det er bare litt mer enn de har kapasitet til.