DET ABSURDE LIVET: Woody Allen lager filmer for å distrahere seg fra verdens meningsløshet - om mennesker som forsøker å distrahere seg fra verdens meningsløshet.
DET ABSURDE LIVET: Woody Allen lager filmer for å distrahere seg fra verdens meningsløshet - om mennesker som forsøker å distrahere seg fra verdens meningsløshet.Vis mer

Du kan like godt leve

Har Woody Allen forsonet seg med den forferdelige tilværelsen?

Woody Allen, amerikansk komiker og filmskaper, har siden han var liten stirret ut i verdensrommet og sett etter en orden, en mening. Han har ikke funnet det han har sett etter.

Men i «Woody Allen: A Documentary», filmen om hans liv som har norsk kinopremiere denne uken, virker han å ha forsonet seg med sin skjebne som forfatter av komedier og ikke tragedier — komplekset han har båret med seg nesten hele sitt profesjonelle liv.

For å distrahere seg selv fra de dystre tankene har Allen laget film etter film, der han nesten manisk vender tilbake til de samme temaene: Guds antagelige ikke-eksistens, tilværelsens mangel på hensikt, og livet som en kjede tilfeldige, uforutsigbare og urettferdige tilfeldigheter. Mordere slipper straff og lever videre uten å føle skyld. Kjærestepar klarer ikke å kommunisere og driver fra hverandre. Selvtilfredse skrytepaver får mer anerkjennelse, og flere kvinner, enn de genuine og genuint begavede. Unge mennesker forsøker av alle krefter å lage noe vakkert, skrive noe storslagent, men får det ikke til. Nevrosene blomstrer og formerer seg med eksplosiv fart.

Denne buketten av kriser skildrer Allen alltid på slentrende, velformulert vis. Noen ganger for slentrende, for lett, for halvhjertet. De fleste enes om at regissørens veldige verk har sin andel nedturer. For eksempel kan det meste av produksjonen fra det tidlige 00-tallet greit sløyfes av andre enn komplettister. Andre ganger er det nettopp dynamikken mellom den komiske diskanten og den tragiske basslinjen som bringer frem den særegne Allen-opplevelsen, der medisinen skylles ned med boblende champagne og helheten er så fornøyelig at melankolien først merkes når den første munterheten har gitt seg.

For egentlig er det jo en ro eller lise de leter etter, nevrotikerne i hovedrollen. De prøver ut forskjellige remedier mot følelsen av tomhet.

Noen, som rollefigurene til Martin Landau i «Crimes and Misdemeanors» og Jonathan Rhys-Meyers i «Match Point», går nølende inn i nihilismen og normoppløsningen, og opplever at de kan gjøre det ustraffet. Andre, som de strevende kunstnerne John Cusack i «Kuler over Broadway» og Scarlett Johansson i «Vicky Cristina Barcelona», tror svaret ligger i den kreative kraften. Drømmeren Owen Wilson i «Midnight in Paris» lengter tilbake til en edlere fortid. Allen selv, som gjerne spiller en variant av seg selv i sine egne filmer, prøver ut alle verdens religioner i «Hannah and her Sisters», og sosial tilpasning i ekstrem forstand i lekedokumentaren «Zelig», om en menneskelig kameleon.

Jo, og så er de alle sammen intenst opptatt av sex og kjærlighet, det første mer enn det andre. Men det gjør dem ikke lykkelige. Det er som om intellektet og uroen kommer i veien for dem, som om de mangler den evne til hengivelse og blind tro som begge prosjekter krever.

Men den nærmest konstante mangelen på tilfredsstillelse til tross, vedblir de urolige hovedpersonene til Woody Allen å skrive, male, diskutere og bytte partnere i håp om at neste prosjekt skal være det store. Mannen selv vedblir å lage film, som han har gjort i 46 år, i et frenetisk tempo, selv om han nesten aldri føler han får det slik han vil. Selvmord er i liten grad et alternativ, annet en som mat for mørke vittigheter.

For det er jo alltids noe ved verden, en klok bok, en vakker kvinne, utsikten over Brooklyn Bridge i soloppgangen, som gjør at Allen og hovedpersonene hans holder fast ved den, som tar dem fra en dag til den neste. Som teaterkritikeren og poeten Dorothy Parker konkluderte: You might as well live.