«Du kan tro det har vært anstrengende å være senil en hel uke»

NYDALEN (Dagbladet): - Jeg går så opp i rollen at jeg er blitt helt surrete, ler Wenche Foss. Hun og Lena Endre er nettopp ferdige med en scene i opptakene til Unni Straumes nye film.

«Musikk for bryllup og begravelser» heter filmen, og to av Nordens store teater- og filmdivaer bekler sentrale roller. Det er ikke tilfeldig at regissør Straume rusler rundt på filmsettet i en Ferrari Formel 1-jakke.

Det er to opptatte og ettertraktede film- og scenekunstnere hun instruerer om dagen. Om kvelden også.

Wenche Foss kommer rett fra rollen som Gérard Depardieus mor i «Jeg er Dina». Lena Endre pendler mellom Dramaten i Stockholm, der hun spiller i Ingmar Bergmans «Maria Stuart»-oppsetning, og Nydalen Studios. Vi møter de to damene i en ørliten pause tiltenkt det som på filmspråket kalles «omrigg».

Gullpalmen glapp

Det er første gang de arbeider sammen, vår aller fremste teaterdiva og svenskenes ledende kvinnelige skuespiller. Mange mener Lena Endre ble snytt for en Gullpalme omtrent på disse tider i fjor.

- Ja, det var forferdelig synd at du ikke fikk Gullpalmen i Cannes, altså! Det var synd for Liv (Ullmann, red. anm.) også. Og så har du så stygge øyne, sier Foss, og ser beundrende bort på sin kollega.

- Har du sett noe så skjønt!? Hun har fantastiske øyne, men jeg tror det er stritt å pendle mellom to byer... Ja ja, det er bare tre forestillinger igjen i Stockholm, da, fastslår Foss, og Endre vedgår at jo visst har det vært litt tøft.

- Men veldig flott å være med begge steder. Dette er en ganske absurd film... Det er en ganske absurd livshistorie. Det er både tragedie og komedie her, mener Endre.

Forført av livet

- Spør noen hva det handler om, så blir det vanskelig å svare. Det handler i korthet om selve livet, et ekstremt begivenhetsrikt liv. Vi kan vel nesten ikke fortelle detaljer, for begivenhetene skal jo komme som overraskelser i filmen.

Lena Endre spiller en forfatter som vil bli forført av livet.

- Men jeg har ikke kontroll på noen ting. Og Wenche spiller min forhenværende svigermor. I scenen vi nettopp har spilt inn, møtes vi for første gang på noen år, og det er ikke under spesielt lykkelige omstendigheter...

- Nei, og jeg er blitt senil. Det er bare en liten rolle, men du kan tro det har vært anstrengende å være senil en hel uke!

Man går opp i rollen, og nå er jeg liksom blitt litt sånn, da vet du, sier Foss, og himler med øynene.

Kanskje koketterer hun, og kanskje ikke, men hun husker ikke alt hun holder på med for tida, sier hun.

- Jo, det er denne filmen, og så er det «Jeg er Dina», og så Albert Hall og noe med Arve Tellefsen og Toralv (Maurstad, red.anm.) under Kammermusikkfestivalen, og så er det Salzburg... Dubbingen håper jeg å slippe. Og så er det en ting til, men hva var det, da? Bra man har en agenda, du, ler Foss og titter bort på Endre.

De tar en slurk Farris, og det er omtrent det eneste de rekker før innspillingsleder Magnus Waal kommanderer dem inn til neste scene.

Ikke for tidlig

- Tøffe tak i studio?

- Sa jeg at jeg ikke orket, kunne jeg like gjerne lagt meg!

Vi ser jo hvordan det går med dem som slutter for tidlig. Da sier det alltid «pang». Da er det alltid slutt, det må man passe seg for, sier Foss, henvendt til Endre.

Hun ligger en 40 års tid bak henne i løypa, men er helt enig.

- Da sier det pang! Det er bare å jobbe på, sier Endre, og så forsvinner de inn til scene 73, første tagning.