Du kødder ikke med denne dama

Men «Wet» er mer mageplask enn våt drøm.

|||I «WET» KASTES du inn i en 70-talls B-actionfilm av Samuel Fuller-varianten som sakte men sikkert daler ned i den generiske run-and-gun-sjangeren.

«Wet» var det siste skipbrudne spillet i Activision Blizzard-stormen fra 2007, og ble reddet av ingen ringere enn Bethesda på vårparten i år.

Og man kan forstå valget til «Fallout 3»-utvikleren. Spillet har på papiret mengder av potensial, inkludert det som skulle vært en interessant hovedfigur: Ei usympatisk, antiheltaktig tomboyjente som Lara Croft kunne ha funnet en sjelevenn i, hadde hun tatt seg selv litt mindre seriøst.

RUBI MALONE ER ei sexy dame med skitten munn og sans for fete våpen, katanasverd og Jack Daniels. Når Rubi ikke løper rundt på ei hinderløype ved en forlatt jumbojetkirkegård, jobber hun for høystbydende og bedriver det CIA kaller «wetworks» på profesjonelt basis (derav tittelen).

Dette innebærer mord av den kreative varianten, og Rubi er så veldig, veldig god i jobben sin. Når hun derimot noe ufrivillig involveres i en krig mellom to narkotikakartell går det ikke lang tid før hun ser rødt.

Dette er spillets premiss. Det er ingen fyldigere historiemessig dybde å få fatt i her. Hovedfiguren i «Wet» er umiskjennelig lik «Kill Bill»-filmenes The Bride.

Rubi er hevngjerrig mester av stilfulle bevegelser hvor hun i løpet av kort tid kan kverke mange fyrer. Ikke bare kan hun avfyre to pistoler på én gang med dyktighet og filetere håndlangere med katanasverd i saktefilm. Hun er også en djevel på saltomortaler, veggløping og andre akrobatiske triks.

DETTE ER IKKE det eneste heftige lånet fra Tarantino. «Wet» benytter seg av et grovt, 35mm filmfilter inkludert støv og riper og ujevn lysgjengivning som til enhver tid ligger over den visuelle presentasjonen.

Kameraklippingen, spesielt i mellomsekvensene, er også med vilje gjort ujevn for å få til «Grindhouse»-stilen Tarantino og Rodriguez prøvde å gå for med deres «Deathproof»/«Planet of Terror». Bakgrunnsmusikken er et utdrag låter som prøver å oppnå en (noe anakronistisk) 70-tallsstil, og er kanskje spillets største styrke.

Selv om «Wet»s stils på mange måter kan ses på som en pastisj av forskjellige Tarantino-elementer, holder dessverre ikke dialogene samme intellektuelle vittighetsnivå. Rubi stemmelegges av Buffy/Angel-antagonist Eliza Dushku, som til tross for sin hese kvinnestemme og snasne varianter av f-ordet ikke helt klarte å få undertegnede til å dra på smilebåndet. Det blir rett og slett litt for platt.

SPILLET PRØVER HARDT å oppnå den uhåndgripelige kvaliteten «cool», men alt iscenesettes i overkant harry og dramatisk.

Vi har sett dette bli gjort i spillsammenheng før med ulikt resultat, men «House of the Dead: Overkill» klarte å implementere en form for humor som virker fraværende i «Wet».

Overnevnte filmfilter kan heldigvis slås av (undertegnede begynte å få hodeverk etter et par timers spilletid), men da avdekkes den middelmådige grafikken spillet prøver å skjule på en armlengdes avstand. Mange objekter og bakgrunner gjenbrukes ofte, og miljøene fremstilles noe variasjonsfattig.

DEN SAKTEFILMESTETISKE pistolakrobatikken er ispedd noe, men minimalt av variasjon, deriblant minigunsekvenser og biljaktscener som virker så å si kopiert bilde for bilde fra «The Matrix Reloaded».

Men det mest interessante er Rubis «Rage»-episoder der alt males i stilistisk sort, hvitt og rødt.

Disse initieres med at Rubi blåser hodet av en stakkars tufs og får blodspruten hans i ansiktet. Rubi blir spinnvill, lynrask, mye mer dødeligere, og det lesses derfor på med flere titalls håndlangere. Hele greia fremstår om en blanding av spillmekanikker fra «Killer 7» og «Madworld», og bringer til minne scenen med Crazy 88 i «Kill Bill Vol. 1».

DESSVERRE STYKKER såkalte «infomercials» fra 70-tallet opp handlingen innimellom enkelte baner, inkludert beskjeder til et illusorisk publikum; som om spilleren skulle deltatt på en drive-in kinovisning. Det hele føles litt gimmickaktig og sakter ned tempoet mer enn noe annet.

I et slikt spill, hvor det bare handler om å slakte ned håndlanger etter håndlanger satt til en rocka indiebandlåt, må det jo være et poeng å la spilleren beholde det adrenalinet han eller hun allerede har opparbeidet seg?

Dette eksemplifiseres best ved at den famøse heisscenen fra «Mass Effect» av uante grunner også gjør en kameo her.

UTVIKLER A2M PRØVER å implementere elementer fra fjorårets «Mirror's Edge», som såkalte Rubi-vision - der objekter Rubi kan akrobatisk interagere med lyser opp rødt, uten spesielt hell.

De litt for mange plattformsekvensene funker ikke i det hele tatt, sakter ned tempoet enda mer og er mer et irritasjonsmoment enn noe annet.

I de resterende nivåene er dette elementet totalt fraværende, men det har også noe med den høye frekvensen av kjedelige korridorer. Sammenligning med det veldig stilrene og høykonseptuelle «Mirror's Edge» blir da veldig urettferdig.

«WET» MINNER HELLER om de temmelig generiske run-and-gun spillene John Woos «Stranglehold» eller årets spillmatisering av «Wanted», og bærer da også preg av å være aldri så lite utdatert.

Kontrollsystemet føles helt ok. Men går man ikke etter hvert lei den konstante bullet time-effekten lånt fra «Max Payne»-spillene — hvor Rubis verden går i saktefilm hver gang eneste gang hun tar frem våpnene sine og enten bykser frem i lufta, sklir langs bakken eller løper opp etter veggen? Meget mulig.

Du kødder ikke med denne dama

Alle våpnene føles også svært svake, og på de høyere vanskelighetsgradene er det utrolig hvor mye bly dine fiender kan spise.

EN GOD DOSE såkalte quick time events er forøvrig å bivåne her, der det handler om å trykke en knapp så snart du får beskjed om det på skjermen.

I 2009 er det derimot utilgivelig at de eneste bosskampene i spillet foregår på denne måten. Jeg vil jo filleriste vampyrkjerringa med Rubis katana selv, for svarte!

Da hjelper det ikke at spillet prøver å gå for en form for arkadefølelse med sitt relativt enkle kombosystem. Et eller annet her minnet meg umiddelbart om de gamle «Tony Hawk»-spillene, men dessverre viser det seg å være nok et element som oppleves ufullført (hvorfor stoppe ved x5-kombo?).

Ikke minst, av grunner jeg aldri helt kommer til å forstå er det også gjemt bort tilsynelatende totalt irrelevante apeleketøy i nivåene. Greit nok at utvikleren tydeligvis har en apefetisj, men begrunnelse til denne apetematikken er totalt fraværende under hovedhistoriens løp.

DET ER MYE UFULLENDT potensiale å hente her. «Wet» klarer ikke å følge opp sin superkule, overfladiske stil med godt nok innhold, og dette skyldes først og fremst dårlige designvalg.

Du kødder ikke med denne dama

Jeg satt og koste meg veldig med spillet inntil den elendige slutten, det må sies, kom så altfor brått på: «Wet» er som å se en veddeløpshest snuble fem meter fra mållinja når den endelig ligger i tet.

Likevel, legger du litt godvilje til disker Rubi opp, med sin fordrukne holdning og skitne munn, et festlig popkornkalas for en kveld eller to. Bare ikke forvent deg å bli svett i trøya.

Dette er første anmeldelse Thomas Heger skriver for Dagbladet - her kan du lese mer om vår nye anmelder!