TØFF HELT: John Kåre Raake har uttalt at hans forbilde for spesialsoldaten Anna Aune er Ripley fra «Alien»-filmene. Hun er med andre ord meget kompetent. Kanskje ville Raakes debutroman blitt bedre som film enn den er som roman. Foto: Privat
TØFF HELT: John Kåre Raake har uttalt at hans forbilde for spesialsoldaten Anna Aune er Ripley fra «Alien»-filmene. Hun er med andre ord meget kompetent. Kanskje ville Raakes debutroman blitt bedre som film enn den er som roman. Foto: PrivatVis mer

Anmeldelse: John Kåre Raake - «Isen»

Du kødder ikke ustraffet med Nordpolen

Iskald action om internasjonal maktkamp på Nordpolen fra manusforfatteren bak «Bølgen» og «Skjelvet».

Denne boka er allerede en internasjonal vinner etter spektakulære, internasjonale budrunder og sammenligninger med de norske katastrofefilm-suksessene «Bølgen» og «Skjelvet». Dette fordi forfatteren er en av skribentene bak manus til disse intenst spennende, men ikke spesielt troverdige filmene.

Boka presenterer oss for den erfarne spesialsoldaten Anna Aune (36). Forbløffende kort tid etter at hun ble hardt skadd i Syria med påfølgende rekonvalesens på Sunnaas påtar hun seg å følge en 73-årig vitenskapsmann på en et år lang forskerferd med en luftputebåt over Nordpolen.

Banner og steiker

En tøff dame, som banner og steiker og røyker i smug mens hun kjemper mot posttraumatiske stresssymptomer. Hun er full av «undertrykt redsel og kontrollert paranoia» som har holdt henne «i live gjennom tre borgerkriger på to kontinenter». Mentalt sett er hun en slags blanding av frøken Smilla og Lisbeth Salander, virvlet inn i en story som har geografiske likhetstrekk med John Carpenters klassiske thriller «The Thing» og Alistair MacLeans «SOS Nordpolen».

Intrigen er hentet fra vår tid. Verdens stormakter slåss om ressursene som fins i Arktis. Innledningsvis får vi høre om en kineser på flukt gjennom isødet. Han har jobbet på en forskningsstasjon, der det skal vise seg at 12 av 14 arbeidere er brutalt myrdet. Idet han blir drept av en isbjørn i en scene som er grafisk skildret inntil det parodiske, klarer han å fyre av et nødbluss, som blir sett av de to nordmennene i luftputebåten.

Tyngende bilder

Herfra og ut går det unna i et rabiat tempo. Snart har forfatteren lagt både sannsynlighet og troverdighet bak seg i en intrige som ikke bare foregår på Nordpolen, men som også ripper opp i en historie om krig og kjærlighet i Annas fortid. Her dynges effektene på hverandre i kaskader der amerikanske helikoptere, russiske ubåter og kinesiske monsterkjørtøy danser over isen.

Språklig bærer også denne uoversiktlige fortellingen preg av visse svakheter. Skildringen av isbjørn-gapet er nevnt. Stadig bruker forfatteren også litt klønete metaforer som får teksten til å virke overlesset. En full russer som snakker engelsk, høres ut «som en ustemt Mussorgskij-symfoni». Temperaturen synker «raskere enn et blylodd på vei mot havets bunn». Og så videre.

Nordpolen hevner seg

Jeg stusser også når teksten slår over i belærende partier som dette: «Nordpolen har en egen evne til å avdekke et menneskes ekte karakter. Kulda, den evige lyden av isen som skrur seg opp på alle kanter, og følelsen av at grunnen under beina når som helst kan åpne seg, skreller av polfarere lag for lag med sivilisasjon inntil bare urmennesket står igjen.»

Her må det statistiske materialet være mildt sagt spinkelt. Fra tid til annen får Nordpolen til og med en slags egenvilje, selv om det vel er ment som et bilde:

«Men dypt inne i henne vokste en følelse av at også Nordpolen ville ha et ord med i laget. At isriket ville ta hevn for dødsdommen menneskeheten hadde gitt det

Naturen er vis. Du kødder ikke ustraffet med Nordpolen.

.