«Du levande»

Estetisk og stilistisk briljant, men lite engasjerende.

FILM: «Never change a winning team», heter det. Vel, jeg vet nå ikke. Et av problemene med Roy Anderssons siste film «Du levande» er at den er for lik hans kritikerroste suksess «Sanger fra andre etasje» (2000). Ja, nærmest som en direkte oppfølger å regne. Og for en mann som kommer med en spillefilm hvert tiår, føles akkurat det skuffende lite friskt.

Ikke misforstå. «Du levande» kan lett få beskrivelsen et mesterverk. Flere norske kritikere har allerede felt den dommen. For meg føles filmen mer som en mesters verk. Få skandinaviske regissører er så stilsikre og har en like høy internasjonal anerkjennelse som Andersson, men «Du levande» blir for repeterende, for tungsinnet og for tydelig.

Stilistisk er filmen upåklagelig. Andersson har et klart og eget fortellerspråk. Hver minste scene, hver detalj og hver skuespillerbevegelse framstår nøye planlagt og stramt regissert. Estetisk er den slående, og hvert bilde verdt en ramme på veggen. Andersson fanger den skandinaviske egenarten, og spiller den ut i et karikert, mørkt, skittengult og sorgmuntert univers.

Repetisjoner

Som «Sanger fra andre etasje» er «Du levande» en serie med tablåer, små fortellinger om enkle skjebner, deres drømmer og møter med den dystre realiteten. Filmen beveger seg mellom drøm og virkelighet, og karakterene henvender seg stadig direkte til oss. «I mer en 27 år har jeg hørt på slemme mennesker som begjærer lykke», sier psykiateren og ser rett i kameraet. «Nå har jeg gitt opp å hjelpe dem. Og skriver ut piller i stedet».

Handlingen – hvis man i det hele tatt kan snakke om noen egentlig handlingsgang – drives framover av repetisjoner, som for eksempel at en bar stenger for kvelden. Nok en gang siste servering, nok en gang en dag preget av ensomhet, nok en dag mindre igjen å leve.

Bombefly

Filmen er kunstnerens reaksjon på lykkejaget, på livets tilfeldigheter, på menneskets fascinasjon av seg selv og på vårt moderne samfunn som har gjort oss numne. Mest av alt er filmen et bilde på livet som en ubetydelighet, siden det snart er over for oss alle.

At filmen innledes med et dikt av Goethe – «Gläds då, du levande, i din ljuvt uppvärmda säng innan Lethes iskalla våg slickar din flyende fot» –.er med andre ikke tilfeldig, da diktet framstår som tanken bak filmen, der Andersson tolker det en håndfull ganger gjennom sine forskjellige karakterer og tablåer. Men symbolikken blir for tydelig, og Andersson hamrer inn det samme budskapet og den samme formaningen igjen og igjen. Det førte igjen til at jeg så klokka tre ganger i løpet av de 90 minuttene filmen varer.

Ikke at en tur på kino må være underholdende – ikke i det hele tatt – men på et eller annet vis må en film makte å engasjere, provosere eller mane til ettertanke, Det gjør ikke «Du levande» i tilstrekkelig grad.