Ifølge en studie fra Universitetet i Massachusetts lyver et gjennomsnittsmenneske tre ganger i løpet av ti minutter. Gjennomsnittsmennesket (Doktor Rellings ord, men også en rimelig oversettelse av uttrykket «average person» fra den amerikanske undersøkelsen) serverer rundt regnet 300 løgner i døgnet.

Du skal ikke lyve. Det pugget jeg i kristendomstimene. Det lærte jeg av mamma og pappa. Trolig har det hatt liten innvirkning på løgnfrekvensen min. I går prøvde jeg å telle hvor mange ganger jeg løy. Før lunsj var det oppe i et tosifret antall. Jeg tyr langt oftere til ordbøker enn til Bibelen, og i Bokmålsordboka er lyve forklart slik: «si noe som en vet ikke er sant». En nokså nøktern beskrivelse, men det er liten tvil om at lyve og det tilhørende substantivet løgn er negativt ladede ord. Men stemmer det? Er løgner så negative? At det ubetinget er noe gærent med å lyve? Når jeg og andre gjennomsnittsmennesker lyver uten stans, fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden, så må det enten innebære at vi bør skamme oss like ustanselig, eller at vi tar feil: Løgner er ikke nødvendigvis så ille.