Ifølge en studie fra Universitetet i Massachusetts lyver et gjennomsnittsmenneske tre ganger i løpet av ti minutter. Gjennomsnittsmennesket (Doktor Rellings ord, men også en rimelig oversettelse av uttrykket «average person» fra den amerikanske undersøkelsen) serverer rundt regnet 300 løgner i døgnet.
Du skal ikke lyve. Det pugget jeg i kristendomstimene. Det lærte jeg av mamma og pappa. Trolig har det hatt liten innvirkning på løgnfrekvensen min. I går prøvde jeg å telle hvor mange ganger jeg løy. Før lunsj var det oppe i et tosifret antall. Jeg tyr langt oftere til ordbøker enn til Bibelen, og i Bokmålsordboka er lyve forklart slik: «si noe som en vet ikke er sant». En nokså nøktern beskrivelse, men det er liten tvil om at lyve og det tilhørende substantivet løgn er negativt ladede ord. Men stemmer det? Er løgner så negative? At det ubetinget er noe gærent med å lyve? Når jeg og andre gjennomsnittsmennesker lyver uten stans, fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden, så må det enten innebære at vi bør skamme oss like ustanselig, eller at vi tar feil: Løgner er ikke nødvendigvis så ille.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger