Filmanmeldelse: «A man called Otto»

Du må bli surere, Tom!

Ingenting i Tom Hanks-dramaet «A man called Otto» fornyer gretten, gammal gubbe-konvensjonene.

SURHETSALARM: Tom Hanks kunne med hell vært langt surere i «A Man Called Otto». Foto: SF Studios
SURHETSALARM: Tom Hanks kunne med hell vært langt surere i «A Man Called Otto». Foto: SF Studios Vis mer
Publisert

FILM: Eldrebølgen er over oss, ikke minst kulturelt. Kommune-Norge lar seg inspirere av «Demenskoret» på NRK, gamle punkere synger vemodig om svekkede ektefeller på Eurovision og Al Pacino, Robert De Niro og Meryl Streep er fremdeles høyst skinnende stjerner. Og ikke bare fordi de oppdages av nye generasjoner: Stadig flere filmer er både for og med det amerikanerne kaller «seniorborgere».

«A man called Otto»

Drama / Komedie

Regi: Marc Forster
Skuespillere: Tom Hanks, Mariana Trevino, Mack Bayda
Premieredato: 20. januar 2023
Aldersgrense: 12 år

«Fantasifattig, sentimental og umorsom amerikanisering av 'En mann ved navn Ove'»
Se alle anmeldelser

Det er kanskje nettopp derfor Marc Forster («Monster’s Ball, «World War Z» har valgt å lage Hollywood-versjon av «En mann ved navn Ove», den svenske romanen fra 2012 som ble til spillefilm tre år seinere.

Søtladen nostalgi

Tida flyr, alderdommen kommer plutselig. Tom Hanks slo gjennom som forvokst guttunge i nesten-klassikeren «Big» i 1988 og nå – etter snaue førti år med oscarstatuetter og melodramaer – gjør han som Clint Eastwood i «Gran Torino» og Jack Nicholson i «About Schmidt»: Jogger en sjarmøretappe som gammal grinebiter.

Tittelfiguren – spilt av Rolv Lassgård i originalen – er barnløs enkemann, ufrivillig pensjonist og nabolagets pirkete regelrytter. Uten arbeid og ektefelle fortoner livet seg meningsløst, men når stadige forsøk på å avslutte det hele avbrytes av glade, nyinnflyttede naboer, spirer det av håp. Vil Otto forsone seg med tilværelsen?

Underveis henfaller hovedpersonen til minner fra samlivet med kona, dramatisert i søtladne, sepiafargede tilbakeblikk. Der originalhistorien ga sveip over samfunnsutviklingen i svensk etterkrigstid, består flashbackene her av noe man kanskje kan kalle «generell nostalgi». Mens milde spark til en kynisk eiendomsmekler og mekanisering av arbeidslivet skaper en slags sosial samvittighet på nåtidsplanet.

Ikke sur nok

Den viktigste skuespillerinnsatsen til Hanks er å anstrenge fire vertikale pannerynker. Og joda: Han har den nødvendige kjemien med motspiller Mariana Trevino og vel så det. Men er han gretten nok? Der Nicholson, Eastwood og Lassgård nærmest forgiftet omgivelser og kinopublikum med mannevondhet, er sinnet og surheten til Hanks spakere og mer sentimentalt. Under Ottos tredje og fjerde selvmordsforsøk er det lettere å kjenne på repetitiv kjedsomhet enn komisk tristesse.

Det øvrige persongalleriet, deriblant et transkjønnet reklamebud, en klovnaktig strøksoriginal og en slagrammet nabo er utmerket spilt, men funksjonen deres – å beånde hovedpersonen med mening og humør – er i tydeligste laget.

Fantasifattig kloning

Moralen – å leve videre med sine sorger og vie seg til noe større enn seg selv – kommer altså ikke særlig subtilt fram. Og hvor troverdig er det at hovedpersonen mykner av moderne fløtepop?

Forsters film er mer elegant når den sammenstiller romanen «Mesteren og Margarita» – der en djevelsk katt står i sentrum – med mulighetene for at en sliten nabolagspus vil gjøre Otto mindre ensom.

Ellers framstår «A Man Called Otto» som en fantasifattig kloning av originalen, uten snert, og med en formelpreget historie som ikke tilføyer det velprøvde «sur gubbe»-materialet noe nytt.

Er det på tide med en film om en sur, gammal dame snart? De er en del av eldrebølgen, de også.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer