DET INDRE FØRST: «Det som betyr noe er om du i ditt hjerte er en leder. Innstilling er alt. Slik blir begrepet ledelse tømt for ethvert innhold»,
skriver Madsen, som har bokslipp for «Det er innover vi må gå — En kulturpsykologisk studie av selvhjelp» i dag. 
Foto: Agnete Brun
DET INDRE FØRST: «Det som betyr noe er om du i ditt hjerte er en leder. Innstilling er alt. Slik blir begrepet ledelse tømt for ethvert innhold», skriver Madsen, som har bokslipp for «Det er innover vi må gå — En kulturpsykologisk studie av selvhjelp» i dag. Foto: Agnete BrunVis mer

Du må lede deg selv!

Budskapet om at alle kan være ledere forskyver tvangen fra det ytre til det indre.

Meninger

Mange satte nok morgenkaffen i halsen da Aftenposten den 10. mars fortalte om barnehagekjeden Hoppensprett AS som hadde innført ledelsesprogrammet «Lederen i meg» i elleve barnehager og en ungdomsskole rundt om i Norge. Programmet er utviklet fra den mormonske motivatoren Stephen R. Coveys selvhjelpsbok «The Seven Habits of Highly Effective People» som siden utgivelsen i 1989 har solgt i 25 millioner eksemplarer og blitt kanonisert som en av de mest innflytelsesrike ledelsesteoribøkene noensinne.

Hvordan i all verden kan budskapet om «å være proaktiv» og «å skape synergier» ubesværet importeres fra USA til Norge og fra næringslivet til barnehager og skoler, undret mange seg. Er selvhjelpskulturen blitt så allestedsværende at normen er blitt å lære barn lederskap?

Begrepet om å lede seg selv, «selvledelse», dukket opp i ledelses- og organisasjonsteori tidlig på 1980-tallet, i Steven Kerr og John Jermiers søk etter nye modeller som effektiviserte tradisjonelt lederskap og oppsyn med arbeidstakere. En inspirasjonskilde var psykologene Carl E. Thoresen og Michael J. Mahoney sin forskning på selvstyring og bruken av teknikker som selvmonitorering og belønningsmodifikasjon.

I «den nye vitenskapen om selvkontroll» skulle endelig drømmen fra opplysningsprosjektet om ikke bare å kontrollere den ytre fysiske virkeligheten, men også menneskets «indre» endelig realiseres. Inspirert av dette ble det nye ledelsesidealet å lede andre til å lede seg selv. Selvledelse ble raskt populært ettersom det er en utpreget antiautoritær ledelsesfilosofi. Arbeidstakerne inviteres til å forme sin egen arbeidssituasjon, framfor å bli fortalt utenfra hvorfor og hvordan de skal gjøre utføre sine oppgaver.

Dagens arbeidsliv er tilsynelatende mindre toppstyrt og hierarkisk enn før. I 2007 oppga hele 90 prosent av medlemmene i den danske Landsorganisasjonen at de hadde et «grenseløst arbeidsliv».

Deregulering skaper imidlertid nye utfordringer. I en undersøkelse av norske journalister sin arbeidshverdag av Asbjørn Grimso og Hanne Heen fra Arbeidsforskningsinstituttet svarte 85 prosent at de sjekker jobbe-post minst én gang i døgnet utenom arbeidstida. En av seks journalister følte at de måtte være tilgjengelig for arbeidsgiveren til enhver tid.

Mens problemet tidligere var et arbeidsliv der sjefen satte grensene for deg, er problemet etter hvert, spesielt i kreative kunnskapsyrker, at man som «sjef i eget liv» selv må regulere grensene for arbeid.

På 2010-tallet utvides selvledelsesbegrepet også til hvordan du innretter deg på fritiden din. Som den norske psykologen Jan Christophersen klart uttrykker det i boken «Veivalg - selvledelse i praksis» (2012): «I vår tid er den enkeltes ansvar for å lede seg selv blitt en nødvendighet». Begrepet om ledelse har altfor lenge har vært reservert arbeidslivet, hevder han. Ledelsesfilosofiens ekspansjon fra arbeidslivet korresponderer med observasjonene til den svenske sosiologen Thomas Johansson: Forestillinger om lederskap og management smeltet sammen med mer generelle ideer om det suksessrike og lykkelige mennesket på siste halvdel av 2000-tallet. Den framgangsrike bedriftslederen er blitt et referansepunkt for hele samtidskulturen.

Og når barnehage- og skolebarn anno 2014 oppmuntres til å styre seg selv lik en bedrift, er det et vitnesbyrd om at heller ikke Norge er uberørt av den globale selvhjelpskulturen. Denne situasjonen krever at vi møter spørsmål om lederskap for barn med noe mer enn ukritisk omfavnelse eller bagatelliserende avfeiing. Selvhjelpslitteraturen speiler nemlig samtiden og kan leses som uttrykk for mer eller mindre formålstjenlige oppskrifter på å mestre reelle politiske og økonomiske utfordringer man står overfor under senkapitalismen.

Forskriften om «selvledelse» er tvetydig. Ideelt sett fører det til at både arbeidstakere og barnehagebarn lærer seg til at de selv kan påvirke omgivelsene, og ikke bare bli styrt av dem. Kort sagt: Myndiggjøring. Om vi ser til det globale arbeidslivet som skaper behovet for oppslutningen om selvledelse er bildet mindre rosenrødt.

Sosiologene Anthony Elliott og Charles Lemert påpeker i boken «The New Individualism: The Emotional Costs of Globalization» at økonomisk usikkerhet i arbeidslivet og kortvarige arbeidsforhold medfører at en i stedet tvinges til å investere i seg selv og ens profesjonelle identitet som det sikre, bærende elementet. Motstand vanskeliggjøres når «det sysselsatte selvet» blir den kontinuerlige garantist for arbeid, som man alltid bærer med seg, i motsetning til de gamle ytre disiplinerende regimer som man i det minste kunne øve motstand mot.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Den internasjonale selvhjelpslitteraturen kan imidlertid benyttes som en krystallkule for hvor vi ikke ønsker oss. En av de internasjonalt største ledelsesguruene Robin Sharma nyter for tiden stor suksess med sin visjon om lederskap 2.0. I boken «The Leader Who Had No Title» er det faktum at vi lever i økonomiske usikre tider blitt et ufravikelig premiss, mens de tradisjonelle hierarkiene er i oppløsning, og Sharma ber leseren ser bort fra hvor vedkommende befinner seg på rangstigen.

Det som betyr noe er om du i ditt hjerte er en leder. Innstilling er alt. Slik blir begrepet ledelse tømt for ethvert innhold da «ledelse» betyr å ha etterfølgere eller å ha makt eller autoritet i kraft av å handle på vegne av andre. Dermed risikerer led-deg-selv filosofien, som startet ut som myndiggjøring av enkeltmennesket for 30 år siden, å bringe oss tilbake til et forverret utgangspunkt. Man er igjen helt og holdent prisgitt ytre krefter, men nå uten lenger å være klar over det selv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.