Anmeldelse: Muse i Telenor Arena

Du må vakne - robotane kjem!

Muse vil advare mot farene ved moderne teknologi, men står tidvis faretruende nært å være rockeroboter selv.

Live-published photos and videos via Shootitlive

KONSERT: Teknologiangst er tema når Muse inviterer til feiring av sitt åttende studioalbum, «Simulation Theory».

Både gjennom musikk og grafikk vil de britiske pop-prog-rockerne ha oss til å gruble over hva teknologien gjør med oss.

Muse

3 1 6
Hvor:

Telenor Arena

Tilskuere:

Cirka 14 000

«Virker litt ... daffe.»
Se alle anmeldelser

De byr på tekstlinjer som «We are caged in simulations». Dansere kledd ut som astronauter/skadedyrbekjempere. Et animert teknomonster på storskjerm.

Og midt oppi det hele: Matt Bellamy, Chris Wolstenholme og Dominic Howard. Tidvis så programaktig rockestjernete at det blir like sjelløst som robotene de advarer mot.

Lydkrøll

Starten av konserten skjemmes av lydkrøll.

Bellamys særegne, nasale vibrato klarer utrolig nok ikke å skjære gjennom lydbildet på låter som «Psycho» og «Propaganda». Det samme gjelder signatursynthen på «Uprising». Kjedelig.

Lydteknikeren våkner heldigvis, og på synthtunge, catchy «The Dark Side» fra fjorårets fullengder, er Bellamys vokal der den skal være.

«Thought Contagion», der Howard leverer arenatrimmede, storslåtte trommer, er blant konsertens høydepunkter. Det samme er «Hysteria», der spesielt bass-beistet Wolstenholme imponerer.

BASS-BEIST: Chris Wolstenholme, her flankert av et knippe robot-dansere. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
BASS-BEIST: Chris Wolstenholme, her flankert av et knippe robot-dansere. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Hits som «Supermassive Black Hole» og «Time Is Running Out» lever imidlertid ikke opp til sitt live-potensial. Muse virker rett og slett litt ... daffe? Det spilles tight og poseres bredbeint og løpes ut på sceneøya blant publikum, men den ekstra energien mangler. «How you guys feeling toniiiiiight», liksom.

Om det er fordi Oslo-konserten er Devon-guttas første konsert på over én måned, vites ikke. Kanskje savner de også et større stadionbrøl fra publikum - Telenor Arena har kapasitet til mer enn 10 000 flere publikummere enn de 14 000 som møtte opp i kveld.

HOLDER KOKEN: Muse har spilt sammen i 25 år. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
HOLDER KOKEN: Muse har spilt sammen i 25 år. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

«Tuschen takk»

Publikum er en god miks av kvinner og menn, gråhårede voksne og kids som ikke var påtenkt da Muse ble dannet i 1994.

De jubler over Bellamys gjentakende «Tuschen takk, Oschlo», men ut over det er det lite øyeblikksmagi å spore. Før slutten av konserten nærmer seg.

2012-balladen «Madness» gir frysninger over hele ryggen. Bellamy setter ballen i krysset når han vrir falsetten til maks på tampen av låta. Det var dette vi kom for!

Frysningene kicker inn på ny når det digitale monsteret, som har dukket opp på storskjerm gjennom hele konserten, manifesterer seg på scenen i en enorm, oppblåsbar versjon.

TEKNOMONSTER: Som Muse sitt svar på Iron Maiden-maskoten Eddie, dukket denne karen opp i oppblåsbar versjon på tampen av konserten. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
TEKNOMONSTER: Som Muse sitt svar på Iron Maiden-maskoten Eddie, dukket denne karen opp i oppblåsbar versjon på tampen av konserten. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Guffent

Dette svære robotmennesket lener seg tungt over scenen med sølvgrå klør og datamaskin til hjerne (jada, budskapet blir matet inn med teskje), mens Muse gjør en medley over låter som «Stockholm Syndrome», «Reapers» og «New Born».

Ordentlig guffent! Håper jeg ligger under torva før karer som dette blir realitet.

Muse avslutter med en superepisk «Knights of Cydonia», fra 2006-skiva «Black Holes and Revelations». Muse spiller rått og tight. I tillegg er volumet omsider så høyt at lydbølgene kan merkes fysisk og bassen treffer i magen. Hvorfor har ikke nivået vært slik hele veien?

Med ballonger i lufta og allsang i arenaen setter Muse et minneverdig punktum. Dessverre for en mindre minneverdig konsert.