SPRÅKNYTT: Erna Solberg beskyldes for å bedrive ord. Inspirasjonen er trolig hentet fra Sverige og hennes konservative statsministerkollega Fredrik Reinfeldt. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix.
SPRÅKNYTT: Erna Solberg beskyldes for å bedrive ord. Inspirasjonen er trolig hentet fra Sverige og hennes konservative statsministerkollega Fredrik Reinfeldt. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix.Vis mer

Du skal ikke bedrive ord, Erna

Venstresida må bruke tolk for å forstå hva Høyre-folk sier. Det er ikke regjeringens problem, skriver Marie Simonsen.

Meninger

SØNDAGSKOMMENTAREN: LO har laget en ordliste over hva den nye regjeringens honnørord betyr. Det er i fullt alvor, til nytte for tillitsvalgte og medlemmer, men har utilsiktet humor. Det kan høres ut som den er skrevet av Knut Nærum for Nytt på nytt.

Når regjeringen Solberg sier forenkling, mener den å svekke arbeidsmiljøloven. Når den sier mangfold, mer privatisering. Når Erna snakker om fleksibilitet, mener hun egentlig at du skal jobbe 11 timer uten overtidsbetaling og opptil 60-timers arbeidsuke. Modernisering? Mer makt til arbeidsgiverne. Slippe alle gode krefter til? Sosial dumping.

Når Erna Solberg kler seg i blått, er det i protest mot fagbevegelsen som hun vil knuse.

Nei, det siste sto ikke på listen, som ble lansert på nettet mandag og først omtalt i Vårt Land, men resten har sannhet i seg. Inspirasjonen er trolig hentet fra Sverige, hvor Fredrik Reinfeldt også har vært beskyldt for å drive språkvask og gjøre svart til hvitt.

LOs problem er at folk liker de nye ordene bedre. Et stort flertall har stemt for endring, og det er vanskelig, for ikke å si arrogant, å påstå de simpelthen har latt seg lure av snedig kommunikasjon. Det var ingen språkpris de blå vant i september.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter åtte år med en flertallsregjering, ledet av Ap, er det litt seint å skylde på språkproblemer. Tross mumling, har det ikke vært tvil om hva de blå ville. Og ordlista er nærmest en oppramsing av tapte muligheter til å styre utviklingen.

Men LO har rett i at det begynte med ordene.

Venstresida har vært bortskjemt med ord. De har hatt fellesskap og dansegulv og solidaritet. Det skjer til og med i det skjulte. Intetanende brudepar har i årevis sunget med Halvdan Sivertsen at «ingen er som du da» i troen på at høyrevind er et nordnorsk uvær.

Det er umulig å tenke seg en visesanger advare like inderlig mot SV. Det måtte være på nødrim.

Civita-leder Kristin Clemet har vært en av dem som har skjønt at ord er viktig. Hun forbannet seg over at venstresida hadde copyright på alle honnørord — og ville gi høyresida sine egne. Selv bidro hun allerede som statsråd med kunnskapsskolen, genialt i all sin enkelthet. Ingen er mot kunnskap i skolen.

Tankesmia har siden lykkes i å sette dagsorden gjennom nitid publisering av alternative ideer og ord. Det har knapt vært et felt hvor ikke innfallsvinkelen har vært et angrep på venstresidas hegemoni. Eller i praksis, LO og Arbeiderpartiets.

Det har skjedd uten stor motstand, kanskje fordi Ap sovnet i flertallsregjering, og LO tok hegemoniet for gitt.

Høyresida har i alle fall vunnet språkstriden og funnet honnørord som trumfer de gamle venstresida kunne stole på. Det er ord som appellerer til folk flest, det vil si en middelklasse som gjerne beholder opparbeidete goder, men ikke nødvendigvis ideen bak dem.

Valgfrihet er svaret. Tanken på at foreldrepermisjonen ble innført for å få kvinner ut i arbeid, er snart like fremmed som at vakuumpakket biff en gang har vært en ku. Det er heller ikke stor forskjell mellom valgfrihet i frysedisken og i livet, mellom det offentlige og det private. Kan du velge strømleverandør, hvorfor ikke velferdsgoder?

Sosial dumping er blitt til det mer oppløftende sosial jumping. Likestilling heter nå likeverd. Ingen ny idé i vestlig sivilisasjon, og snarere spiren til likestilling. Altså, vi er tilbake til egget. Denne revolusjonerende ideen som i og for seg er nedfelt i grunnloven vi feirer 200-årsjubileum for neste år, har likevel sine grenser. Schengen aksepteres dog enn så lenge.

Den nye regjeringen har så å si avskaffet diskriminering her i landet. Det er imponerende etter bare noen dagers arbeid og vil vekke internasjonal oppsikt. Likestillingsminister Solveig Horne kan bare komme på en gruppe som fortsatt er litt diskriminert, og det er kvinner som velger å være hjemme. Statsråden mener det faktisk kan være diskriminerende i seg selv å gi støtte til organisasjoner som arbeider mot diskriminering, for eksempel av homofile.

Dette er igjen bare ord, og i disse dager hvor vi venter spent på at regjeringen skal flytte kanskje 15-20 milliarder kroner i et budsjett på over 1000 milliarder, tror noen at tall er viktigere.

Det er de selvfølgelig for de det rammer, de som får bevilgninger, de som mister dem. Prioriteringer er det viktigste statsråder gjør, og de kan gå seg vill i dem hver dag og få kjeft uansett hva de gjør. Men i det lange løp er det ordene som teller. Arveavgift høres ikke så ille ut helt til noen begynner å kalle det «death tax». Et flerkulturelt samfunn høres spennende ut, snikislamisering litt for spennende. Formuesskatt virket rimelig helt til Stein Erik Hagen ble byttet ut med en fattig gründer som må selge livsverket for å betale kemneren.

Språket er det som former politikken og beveger velgere, ikke tall, ikke jus, ikke oljepengebruken. Når ordet solidaritet forsvinner ut av vokabularet, forsvinner det ikke ut av politikken; like lite som norsk bistand forsvinner uten en egen minister.

Men hva kommer i stedet? Hvor leder det hen? Er gjennomføringskraft et ord funnet opp av et kommunikasjonsbyrå til valgkampbruk, eller vil alt nå bli gjennomført med en kraft ingen har sett maken til?

Det aller viktigste ordet Erna Solberg har tatt i bruk finnes ikke på LOs ordliste. Det er ordet «litt». Litt mer valgfrihet, litt mer fleksibilitet, litt mer privatisering, litt mindre skatt.

Det er et ord alle kan forstå uten LOs hjelp.