Prinsippet om at offentlig høyere utdannelse skal være gratis står igjen under press. I forrige uke la Markussen-utvalget frem sin rapport om videreutdanning. De konkluderte med at tilbudet for de som ønsker påfyll av relevant kunnskap etter å ha vært i arbeidslivet i en årrekke, ikke er godt nok, og at det er vanskelig å bygge det ut i tilstrekkelig grad uten at det går på bekostning av studentene som er under utdannelse.

Dette er begrunnelsen for forslaget om å åpne for ordninger der studenten betaler for arbeidsrelevant utdanning. Men selv om det utvilsomt er kostbart å bygge ut et system for spesifikk og livslang læring for mennesker fra forskjellige fagfelt og bransjer, er dette en farlig vei å gå.

Vi bør ikke komme dit at arbeidstagere må spørre seg selv om de skal ta seg råd til høstferie i utlandet eller videreutdanning, eller oppussing av barnerommet eller videreutdanning. Det vil av åpenbare grunner være uheldig hvis de som har høyere inntekter, eller kanskje en arv i bakhånd, har bedre muligheter for å kunne oppdatere seg faglig enn de som ikke har det.

Problemet med finansieringen av videreutdanning er også en direkte konsekvens av Solberg-regjeringens endringer i finansieringen av universiteter og høyskoler i 2017. Fra å ha blitt belønnet økonomisk for antall studiepoeng, ble institusjonene premiert for antall ferdige grader.