INGEN BØNN:  Israelske sikkerhetsstyrker var i høy beredskap i forkant av fredagsbønnen i Gamlebyen i Jerusalem. Israelsk politi bruker rå makt for å hindre unge menn i å nå fredagsbønnen. Bare palestinske menn over 50 år slippes inn. Her fra et sammenstøt i Øst-Jerusalem i Ras al-Amud. Foto: Ammar Awad / Reuters / NTB Scanpix
INGEN BØNN: Israelske sikkerhetsstyrker var i høy beredskap i forkant av fredagsbønnen i Gamlebyen i Jerusalem. Israelsk politi bruker rå makt for å hindre unge menn i å nå fredagsbønnen. Bare palestinske menn over 50 år slippes inn. Her fra et sammenstøt i Øst-Jerusalem i Ras al-Amud. Foto: Ammar Awad / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Du skal ikke slå i hjel

Israelske myndigheter og støttespillere slår hardt tilbake mot Amnesty-rapporten som ble offentliggjort sist torsdag, men de har lite å fare med.

Kommentar

MED JEVNE mellomrom offentliggjør Amnesty International rapporter om israelske overgrep mot palestinere på Vestbredden og i Gaza. Dette er rapporter israelske myndigheter overhodet ikke tar på alvor. I stedet gjør de alt de kan for å sverte Amnesty. Det skjedde i forrige uke også.
«Amnesty anklager Israel for grusomheter», var tittelen på NTBs omtale av rapporten, der det gikk fram at organisasjonen hadde dokumentert 22 drap på sivile palestinere på Vestbredden i fjor og at 14 av dem fant sted i forbindelse med demonstrasjoner. De fleste av ofrene var unge, og fire av dem var barn. NTB skrev også at det ifølge tall fra FN ble drept flere palestinere på Vestbredden i fjor enn i 2011 og 2012 til sammen.

DETTE FALT IKKE i god jord, verken hos israelske myndigheter, israelske sivile eller Israel-venner over hele verden. Forsøk på å slå tilbake mot Amnesty begynte umiddelbart. Lederen for den norske organisasjonen Med Israel for fred, MIFF, Conrad Myrland, gikk til angrep på NTB og sa at ordet grusom ikke fantes i rapporten. Ordet det dreide seg om var «callous» som kan bety grusom, men mest brukes i betydningen ufølsom eller hardhjertet. En nyanse, ja, men bare et ord. Den som leste denne eller andre artikler om Amnesty-rapporten, publisert over hele verden, vil i alle fall sitte igjen med tanken om grusomheter i bakhodet. «Callous» var brukt i Amnestys pressemelding, men ikke i rapporten, og derfor fikk Myrland det til at både NTB og Amnesty hadde «sminket» innholdet.

AMNESTY-RAPPORTEN inneholder blant annet historien om en 16-årig skoleelev som ble skutt tre ganger, blant annet i bakhodet, etter å ha ledet en protest mot den forhatte separasjonsmuren. Rapporten nevner også en 15 år gammel gutt som ble skutt i ryggen på 200 meters hold nær flyktningleiren Jalazun.
Myrland sier bare at Amnesty «hevder» at fire av de 22 drepte var barn. Han er mer opptatt av at over ett hundre syrere er blitt drept hver dag de siste tre åra og lurer på hvilke adjektiver NTB bruker om det.
Amnesty mener også at noen av sakene som dokumenteres i rapporten grenser opp mot krigsforbrytelser. Dette nevner ikke Myrland, men sier i stedet:
«Norske myndigheter bruker titalls millioner av kroner på å henge ut israelske soldater som krigsforbrytere. På den annen side blir norske soldaters krigsinnsats møtt med øredøvende stillhet. På ti år kan norske styrker ha drept flere afghanere enn palestinere drept av israelske soldater under den første og andre intifadaen til sammen!»
Hva disse millionene brukes til, sier Myrland ikke noe om og dokumenterer heller ikke påstanden om at norske myndigheter henger ut israelske soldater som krigsforbrytere. Og for en mann som stadig anklager Israel-kritikere for overdrivelser og unøyaktigheter, bør siste setning være en fallitterklæring. Hvor er Myrlands krav om dokumentasjon her?

BÅDE HAN og andre Amnesty-kritikere sier at den økte israelske militære aktiviteten kommer av at den palestinske volden har økt. Myrland nevner ikke tall som beviser dette. Amnestys poeng er at det brukes overdreven vold mot palestinerne og at mange av dem blir drept uten at de har utgjort noen trussel.
Gerald Steinberg som har grunnlagt den israelske organisasjonen NGO Monitor, avviser Amnesty-rapporten som partisk og anklager Amnesty for å mangle ekspertise til å analysere og dokumentere hvem som har skylda for dødsfallene. Steinberg påstår også at Amnestys granskere har bestått av individualister, med «bakgrunn i antiisraelsk politisk aktivisme».
Det hører med til historien at en israelsk soldat skjøt og drepte en palestiner på Vestbredden samme dag som Amnesty-rapporten ble offentliggjort.

DEN ISRAELSKE ambassaden i London tilbakeviser Amnesty-rapporten ved å si at den ikke kan verifiseres og at den inneholder motstridende beretninger. Ifølge ambassaden ble 130 israelere skadd av steinkastende palestinere i fjor. Hvor store skader disse hadde pådratt seg, blir det ikke sagt noe om.
Overdreven bruk av makt har vært omfattende helt siden israelerne okkuperte Øst-Jerusalem, Vestbredden og Gaza i 1967. Dette har også vært påvist av flere israelske menneskerettighetsorganisasjoner, men disse taler stort sett for døve ører på hjemmebane. At en rekke israelske soldater har nektet å tjenestegjøre på okkuperte områder på grunn av denne maktbruken, er heller ikke noe israelske myndigheter bryr seg om. Tvert om blir disse soldatene nesten sett på som forrædere.

TIL SLUTT en egenopplevd episode. På slutten av 1980-tallet kom jeg midt oppi et sammenstøt mellom steinkastende palestinske ungdommer og den israelske hæren. Åpenbart helt på måfå skjøt en israelsk soldat mot et hus like ved der sammenstøtene pågikk. Kula gikk gjennom døra og traff en gammel dame som holdt på å vaske gangen, midt i magen. Om hun overlevde fikk jeg aldri vite, men noen sikkerhetstrussel var hun i hvert fall ikke.