Du skal ikke sove!

Det finnes flere måter å anmelde bøker på, fremholder Dagbladets litteraturanmelder Tonje Tveite.

DET ER MANGE MÅTER å skrive bøker på. Det er også mange måter å anmelde bøker på. Når Brit Bildøen og Linn Ullmann i fredagens avis angriper min anmeldelse av Odd W. Suréns siste bok, overser de dette faktum. De tar for gitt at det finnes én mal for anmeldelse som sjanger. De framsetter ett kritikkideal som vel alle kan si seg enige i, også jeg. Men spørsmålet er hvordan den enkelte anmelder forholder seg til dette idealet, hvordan de løser sin oppgave generelt og i møte med det enkelte verk.

Som anmelder legger jeg stor vekt på å være tydelig, direkte og personlig. Dette for å komme leserne i møte. Vise dem hva jeg mener og hvorfor. Dette er litterære grep som man kan like eller ikke. Men at min søvn eller mine tente stearinlys ikke hører hjemme i en anmeldelse, er noe stort tøv. Hvilken opplevelse man får av ei bok, det være seg høytid eller akutt kjedsomhet, er høyst relevant for lesere av anmeldelser. Likedan er selvfølgelig formidling av slike leseropplevelser ikke fyllestgjørende, men må spille sammen med den litterære presentasjonen av boka. Å antyde at jeg ikke skjønner dette er latterlig.

OG SLIK AVSLØRER Bildøen og Ullmann seg som slette lesere, slette lesere av mine tekster. Det framsatte idealet om åpne øyne, hjerne og hjerte er tydeligvis forbeholdt lesing av skjønnlitteratur. Og anmeldelser skal ikke overraske, støte eller være troløs. Nei, anmelderen skal være pen, pyntelig og levere det forfatteren forventer. Og slik går vi i ring, og kommer ikke et skritt videre i den evige debatten om litteraturkritikkens krise.