IKKE «SVAKE»: Fremdeles forbindes psykiske lidelser med svakhet. Det er feil, understreker artikkelforfatterne. Foto: NTB Scanpix
IKKE «SVAKE»: Fremdeles forbindes psykiske lidelser med svakhet. Det er feil, understreker artikkelforfatterne. Foto: NTB ScanpixVis mer

Du skal ikke synes synd på folk med psykiske plager

Problemet er ikke den psykiske sykdom i seg selv, men også at samfunnet er sykt.

Meninger

Synet på psykisk helse har endret seg. Stort sett til det bedre. Men fremdeles forbindes psykiske lidelser med svakhet. Om du spør tre på gata om hvorfor noen får en psykisk lidelse, vil typiske svar være: «Det har skjedd noe fælt med dem, sannsynligvis i barndommen», «det er noe med genene deres, sannsynligvis noe arvelig», eller «de tåler ikke stress like godt som andre».

Psykisk svakhet Felles med forklaringene er at det handler om en form av psykisk svakhet som «de» har i motsetning til «oss». I tillegg til å være feil eller i beste fall for enkle, gjør disse forklaringene folk med psykiske lidelser til noen vi bør synes synd på. Det er dessverre kort vei fra å synes synd på til å stakkarsliggjøre. Konsekvensen av slike holdninger blir i verste fall at medfølelsen vår forvrenges til ynkeliggjørelse og umyndiggjørelse av dem som trenger vår hjelp.

Noen vil hevde at det tross alt er bedre at vi synes synd på dem med psykiske lidelser enn å være redd dem slik var vanligere før. Det gjør det i hvert fall enklere å ha en psykisk lidelse.

Det kan så være. Men det er også enklere for oss andre, inkludert psykologer og andre hjelpere, å synes synd på folk med psykiske lidelser enn å være redde for dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det er noe kraftfullt med psykiske lidelser. Vi anbefaler ikke å bruke ord som sinnssyk og vanvittig og gal. Men det beskriver de «ville kreftene» i schizofreni og de mulige berusende følelsene i mani.

Vi vil hevde at problemet ikke er den psykiske sykdom i seg selv, men også at samfunnet er sykt. Istedenfor at folk diskuterer hva som feiler samfunnet prøver samfunnet å klassifisere folk med psykiske lidelser. Og helst på en måte som unnskylder både samfunnet og den psykisk syke. Da behøver ingen å være redd. Eller gjøre noe.

Psykiske lidelser har vært en merkelapp vi har satt på så mange mennesker i håp om å gjøre livet enklere, i håp om å forstå og i håp om at ting skal bli bedre. Dessverre er ikke det alltid tilfellet. For hvor går egentlig grensen mellom syk og frisk? Når kan man si at noe er sykelig?

Mange vil hevde at når følelsene strekker seg utenfor det som er normalt, så er det også sykt, men for mange er det i disse periodene at de kan jobbe kreativt, være veldig effektive og endelig føle at de har verden i ryggen. Store, voldsomme følelser må ikke alltid sykeliggjøres, og i hvert fall ikke blant unge mennesker.

Dessverre er det ikke lenger plass til slike «voldsomheter» i samfunnet vårt. Nå er det selvkontroll som gjelder. Det gjelder å tilpasse seg og passe inn, og helst i en eller annen jobb eller utdanning som noen har definert for lenge siden.

Heldigvis fins det andre fortellinger om psykisk helse. Les for eksempel liseliten.com eller se filmen «Idas dagbok».

Liseliten viser oss at folk med psykiske lidelser er tøffere enn folk flest. Og selv om «Idas dagbok» slår deg i magen, så gjør den det på en god måte og fordi du har godt av det. Du har godt av det fordi Ida viser sine store, voldsomme følelser helt uten filter og på en måte som gjør at det er mulig å kjenne seg igjen selv om man aldri har hatt en psykisk lidelse.

Følelsene Ida viser fram, opp- og nedturene hun tar deg med på, de små og store nederlagene og de små og store seirene hun viser, er nemlig ikke bare Idas dypt personlige historie. De er også dypt menneskelige og fullstendig gjenkjennbare med eller uten diagnoser - inni eller utenfor den bitte lille boksen vi kaller normal.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook