EKSPERTEN: Ingen har noen gang visst så mye om maleren og forfatteren Jens Bjørneboes liv som Tore Rem — heller ikke Bjørneboe selv, skriver Trond Berg Eriksen. Foto: Krister Sørbø
EKSPERTEN: Ingen har noen gang visst så mye om maleren og forfatteren Jens Bjørneboes liv som Tore Rem — heller ikke Bjørneboe selv, skriver Trond Berg Eriksen. Foto: Krister SørbøVis mer

Du skal skrive ditt liv

Tore Rem har skrevet Jens Bjørneboes.

||| BOK: I noen grad har en biograf og hans gjenstand sammenfallende interesser, men på forskjellige tidspunkter.

Begge forsøker å konstruere mening og fornuft i hendelsesrekker som ikke umiddelbart virker sammenhengende.

Livet leves, som kjent, forlengs, mens forstås baklengs. Derfor har biografen en makt over personens livsløp som personen selv ikke har i samme grad.

Tore Rem kunne ha valgt seg en enklere jobb enn å rydde opp i Jens Bjørneboes etterlatenskaper. Imidlertid har har han løst oppgaven med glans og ekeløv.

Det gjenstridige livet som Bjørneboe selv hele tiden forgjeves forsøkte å konstruere og rekonstruere, har Rem greidd å stilisere til et epos.

Første bind av Tore Rems Bjørneboe-biografi er en storartet fortelling om en outsider som ville være sin egen herre. Men det er også et viktig stykke norgeshistorie.

For Bjørneboes liv og ytringer grep inn i flere generasjoners selvforståelse. Ikke bare i hans eget miljø, men i hele den norske offentligheten var han et uromoent og en uforutsigbar bråkmaker gjennom 1950- og 1960-tallet.

I det første bindet av biografien forteller Rem Bjørneboes historie fra begynnelsen til 1959, fra den bortskjemte og opposisjonelle skoleguttens meritter — til han har etablert seg som kulturkritiker, skolekritiker, riksmålsmann, antroposof, antimodernist og nasjonal kverulant i særklasse.

Biografen finner meningstråder som den biograferte selv lette forgjeves etter.

Det hadde vært enklere å skrive om Napoleon, fordi de affektene han vakte i samtiden, stort sett er glemt. Fremdeles lever mange som har møtt Bjørneboe og går med underholdende, men ikke alltid like nøyaktige historier om ham.

Vi som husker ham fra Club 7 og andre sammenhenger, la merke til at han alltid skrev litteratur når han snakket om seg selv.

Han elsket rollen som posør og orakel.

Tore Rem løser sitt fortellerproblem forbilledlig gjennom understatements som aldri blir aggressivt ironiske.

Biografen er klar over at han konkurrerer med sin egen gjenstand. For Bjørneboe var mytoman i den forstand at han, hver gang han åpnet munnen, diktet på sitt liv, dramatiserte det og forskjønnet det ved å skryte på seg synder og heltegjerninger som han ikke alltid hadde begått i virkelighetens verden.

Rem er opptatt av at antroposofien delvis gjorde Bjørneboe til et upolitisk menneske.

Den unge maleren levde under krigen delvis i en åndeverden av eterlegemer og astrallegemer som ikke lot ham oppdage nazismen før det hele var over.

Det var noe forsinket ved hans aktivisme. Men etter krigen gjenfant Bjørneboe det totalitære overalt — i formynderstaten, i samnorskstrevet, i politiet og rettsvesenet, i den nasjonale selvrettferdigheten og i alt det ved den moderne verden som truet friheten og individets utfoldelsesmuligheter.

Forakten for den faktiske og praktiske virkelighetens trivialiteter gjorde Bjørneboe til en observatør.

I lange perioder bidro også alkoholen til at anarkisten betraktet både andre mennesker og sin egen samtid som gjennom et slør.

Bjørneboe var på mange måter reaksjonær — det var hans revolusjonsprosjekt.

I første delen av forfatterskapet hatet han Dagbladet og Arbeiderbladet, mens han fikk relativt fritt spillerom i Aftenposten, Morgenbladet og Frisprog. Han sto så langt til høyre, at hans skygge dukket opp ytterst på venstresiden.

Biografien bretter ut et enormt persongalleri av små og store kjentfolk blant dem som kunne lese og skrive i dette landet.

Tore Rem gir et nyansert bilde av Bjørneboes sosiale, psykologiske og ideologiske forutsetninger. Biografen stiller seg i en generøs og allvitende posisjon hvor han ikke behøver å presse kjensgjerningene gjennom urimelige fortolkninger. Det motsigelesfulle ved malerens og dikterens personlighet blir en del av regnskapet.

Bjørneboe blir bare enda fastere knyttet til biografens nett gjennom sine plutselige forvandlinger, sine regisserte overraskelser og sine brå kast.

Rem snakker tydelig og poengtert om Bjørneboes behov for å skape og omskape seg selv.

Jeg liker tempoet i Rems fortelling.

Noen vil synes at biografen går for langsomt og omstendelig frem. Men her er det åpenbare gevinster å hente. Leseren får tid til å fordøye poengene og forberede seg på neste omslag.

Rem er fremmed for å bruke sensasjoner og effekter. Slik sett er hans tekst svært forskjellig fra den larmen som fulgte av Bjørneboes temperament.

Mitt største problem med å forstå Bjørneboe, har vært å skjønne forholdet mellom den heftige moralisten og den estetiske dandyen. Jeg har ofte vært enig med ham, men synes ikke at han skriver gode romaner.

Poeten er det lettere å like.

Hans profetiske provokasjoner har alltid virket oppflammende på yngre lesere. Folk som leser Bjørneboe etter at de har fylt 20 år, har jeg vanskelig for å ta alvorlig. Men jeg kan heller ikke ta dem alvorlig som ikke har lest hans utfall mot salmandre og formyndermennesker i ungdomsårene.

Bjørneboe var en ideologisk tendensforfatter med borgerlig talt uspiselige meninger og derfor med en uavviselig fascinasjon for unge i orienteringsfasen.

Men hva er sammenhengen mellom moralismen og estetismen i hans livsprosjekt?

Rem besvarer spørsmålet ved å dele det opp i en rekke mindre problemer. Dessuten tegner han et bilde av en person som gjennom en egenartet livshistorie både kan være pompøs moralist og livsfjern estet uten å komme i følelsesmessige konflikter med seg selv.

Det finnes en slags logikk i Bjørneboes dobbelhet. Rem skaper en sympati med personen som både ville være den misforståtte kjetter, den ubestikkelige refser og en innviet forvalter av hemmelig kunnskap.

Det som nok kan diskuteres, er Rems noe for bokstavelige og kantete oppfatning av antroposofien som ideologi.

Skulle jeg forklare hva kristendom er, ville jeg starte med Kirkens Bymisjon og Kirkens Nødhjelp — ikke begynne med å utlegge metafysikken i Treenigheten. Slik også med antroposofien.

Riktignok er den en gnosis, en esoterisk lærebygning. Men den er også en praksis. The proof of the pudding is in the eating, heter det på engelsk. Det vil si: Kokebokens oppskrifter spiller mindre rolle enn det faktiske resultatet.

Det gjelder i særlig grad religiøse og metafysiske ideologier. Derfor gir nok Rem for eksempel læren om reinkarnasjonen en litt for dominerende plass i hverdagens antroposofi.

Men nå har Rem selv sørget for Bjørneboes reinkarnasjon i en praktfull tekst som presenterer en fordobling av et liv som aktøren selv ikke fant umiddelbar mening i, men som med biografens hjelp blir et epos om mennesket som feiler så lenge det strever.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 7. september.

Du skal skrive ditt liv