Gjennom det ganske land har vi mer enn 1700 fotballbaner med kunstgressdekke. Både bredde- og toppfotball spilles i stor grad på slike baner. Kunstgress er blitt enormt populært siden det krever mye mindre vedlikehold enn naturgress og er meget slitasjesterkt.

Like robust er ikke miljøet rundt fotballbanene – særlig ikke i møtet med de sorte kulene som blir med ut fra matta etter endt match. Nye studier viser potensielt alvorlige effekter på smådyr som lever i sjøvann, ferskvann og jord, når gummigranualt-kulene kommer på avveie og skiller ut farlige kjemikalier. Fra og med nyttår ble det stilt strengere krav for kunstgressbanene og oppsamling av disse kulene. Men vet vi nok om miljøgiftene som gummigranulatet skiller ut til å kunne gi gode nok svar på håndtering?

Slik skal utslippene av mikroplast fra norske kunstgressbaner stoppes

dinside

Hva er dette gummigranulatet? For at små og store fotballspillere skal ramle mykt, så trengs det noe som demper ivrige fall og taklinger. Det er her gummigranulat kommer inn i bildet. 80 prosent av norske kunstgressbaner bruker dette som fyll og dempningsmateriale. Gummigranulatet består av 1-3 mm store biter av oppkvernede bildekk - som ellers er utslitt og kassert.

I teorien er dette veldig bra – gjenbruk og nytt liv for et ellers ubrukelig produkt. Men, har vi i vår naive iver sett litt for kort foran nesetippen vår? I Norge er vi generelt ganske opptatt av hva vi slipper ut i miljøet, men i dette tilfellet har vi rett og slett dumpet store mengder spesialavfall. For det er to ting vi ikke har tenkt på i dette miljøregnestykket: blir gummigranulatet værende på fotballbanene? Hvor blir det eventuelt av? Og – hvilken effekt kan det ha dersom det spres i miljøet?

På en vanlig (11-er) kunstgressfotballbane brukes det ca 100-200 tonn gummigranulat. I Danmark har man regnet ut at det må fylles på mellom 1,5 og 2,5 tonn gummi på hver bane hvert år. Overført til norske forhold betyr det at 3000 tonn gummigranulat «forsvinner» fra kunstgressbaner hvert år! Hvor alt blir av er usikkert. Noe måkes bort med snø og dumpes, noe vaskes vekk med regn og avløpsvann og ender i renseanlegg, og mye blir med fotballspillerne hjem. En forskningskampanje utført av NILU, Akvaplan-Niva, SINTEF, Havforskningsinstituttet, Nettverk for miljølære og Forskningsrådet i 2017 avdekket at opp mot 65 tonn gummi forsvinner sammen med spillerne vekk fra banen hvert år. Gummigranulat blir altså ikke værende på kunstgressbanene, men spres potensielt i miljøet.

Ny forskrift for å få ned utslipp av mikroplast

En studie utført av NIBIO har sett på hvor mye gummigranulat som vaskes ned i jordsmonnet under kunstgressbaner. Der fant de kilovis med granuler per kvadratmeter jord, og det flere titalls meter unna selve banen. Deretter, avhengig av terreng og vannforhold, kan det spres i fersk- eller sjøvann. Hvorfor er dette farlig?

Problemet er ikke nødvendigvis gummipartiklene i seg selv. Jord og sjøbunn er fullt av naturlige partikler i denne størrelsesorden. Utfordringen er kjemikaliene som disse gummigranulene er lastet med. For å fungere som bildekk, med det som kreves av styrke og fleksibilitet, så lastes gummien med en cocktail av kjemikalier som vi i andre sammenhenger ofte vil omtale som miljøgifter.

Selve produksjonsprosessen for dekkene fører til at det dannes en del problematiske stoffer som, så lenge de er bevart i dekket, ikke er særlig problematiske. Men, i disse dekkenes nye liv som underlag for fotballføtter, starter en spredning av miljøgiftene i miljøet.

1500 tonn plast fra kunstgressbaner lekker ut hvert år. Hvem skal rydde opp?

dinside

Studier i et prosjekt finansiert av Framsenteret har vist at store mengder av disse kjemikaliene lett lekker ut av gummigranulat hvis disse havner i ferskvann eller sjøvann. Under flaggskipet «Hazardous substances» (skadelige forbindelser) har vi studert hvilke kjemikalier dette er. Og, det viser seg å dreie seg om både tungmetaller og ulike kjemikalier som tilsettes dekkene for å øke deres slitestyrke, spesielt for å motvirke at de blir sprø i sollys. Ved store nok konsentrasjoner har disse stoffene igjen vist seg å være svært problematiske for livet i havet. I lab-studier har vi sett alvorlige effekter på smådyr som lever i sjøvann. De samme effektene kan forventes for små dyr som lever i jord, sedimenter og ferskvann.

Stortinget har vedtatt at det fra 1. januar 2019 innføres regler om at fotballbaner må ha riktig utstyr for å samle opp granulat. Men hvordan skal dette gjøres i praksis? Vet vi nok om alle spredningsmekanismer til å kunne etablere dette utstyret? Hva med kjemikalier som vaskes direkte ut fra granuler som ligger på gressmatta, ned i grunnen og kanskje videre til vann i nærheten?

Dette mener vi det haster å få svar på. I mellomtiden vil vi oppfordre særlig de store fotballklubbene til å gå foran og vurdere å bytte ut sin gummi med andre, miljøvennlige alternativer, slik som for eksempel sand eller andre miljøvennlige løsninger.

Lisbet Sørensen deltar på Arctic Frontiers 2019, hvor hun presenterer resultater fra pågående forskning på spredning og effekter av mikroplast og gummigranuler i miljøet.