Trivelig: Jovial statsråd (Bård Hoksrud) på trivelig arbeidsplass. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix
Trivelig: Jovial statsråd (Bård Hoksrud) på trivelig arbeidsplass. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpixVis mer

Juletrær:

Du stjeler ikke et juletre

For en storbyskremt hedmarking var juletresalget en fantastisk bekreftelse på det norske tillitssamfunnet.

Kommentar

For å følge med på den generelle prisutviklingen i samfunnet, har jeg to holdepunkter jeg klamrer meg fast til: Prisen på en halvliter og meterprisen på et grantre.

Fra jeg var tolv år gammel har jeg nemlig vært juletreselger i Sofienbergparkens nordvestlige hjørne. Ikledd blå kjeledress, holdt sammen av et gyselig refleksbånd rundt livet, har familien min fra Hedmark og jeg forsynt Grünerløkkas stadig mindre mangfoldige befolkning med furu (drysser minst), edelgran (Disney-treet) og grantrær (drysser mest, men lukter best).

Bestefaren min, Arnold (86), har solgt juletrær i Oslo siden 1955, og har stått på den samme plassen nesten hvert år siden 1961. Lenge nok til at barn som lekte gjemsel blant utstillingstrærne hans, mens foreldrene la ut om dimensjonene på den gamle smijern-juletrefoten, i sin tur har tatt med sine egne barn og barnebarn tilbake som voksne.

Og i likhet med sine foreldre vurderer de treet som det er et nytt, permanent møbel. Juletresmaken arves i destillert form. «Nei, vet du hva! Vi har ikke furu i vår familie.» Det skal lukte som det gjorde da man var barn, og man ser skjønnhet i de samme trekkene eller symmetrien.

Eller skavankene, for dem som liker de skakke variantene. Som den norske kjendisen som alltid ba om å få juletreplassens styggeste tre, fordi hun «ville redde det.»

Generell observasjon: Jeg har brukt timevis på å leie kresne kunder rundt på jakt etter det perfekte treet. Til slutt velger nesten alle det første de så på.

For en storbyskremt hedmarking var juletresalget et godt møte med det norske tillitssamfunnet. Selv om vi bare «låste »inn juletrærne ved å knyte en hyssing foran dem om natta, var det ingen som stjal. Ubevoktet, midt i Oslo.

Og den gangen vi oppdaget at noen hadde rota rundt i utstillingen, meldte den skyldige seg selv seinere på dagen. Den bakfulle mannen i trettiåra kom slepende på et herjet juletre han hadde tatt med seg på vei hjem fra julebord, og ba om å få betale for det. Jeg ble nesten rørt.

Du kan innvende at det ikke behøver å ha så mye med tillit å gjøre, men heller den vonde smaken man får i munnen av å sette tjuvegods på kremplass i stua i jula. Selv holder jeg en knapp på menneskeoptimisten i meg.

Men så er heller ikke juletreet et hvilket som helst produkt. Det grønne, glitrende er et viktig tradisjonsbærende element i familien. En liten bit skog vi samles rundt, og et symbol på familiesamvær.

Til glede for de aller fleste, men knusende for noen. Hvert år fikk jeg en klump i halsen av de tapre ansiktene nyskilte foreldre tok på seg foran barna, som selvfølgelig ville ha juletre hos både mamma og pappa, men bare skulle feire med en av dem.

Eller den kresne enkemannen som var der alene for første gang, og likevel kjøpte treet kona, men ikke han selv, ville valgt.

For ikke å glemme hun som i det stille var åpen om rusproblemene til oss, og hadde valgt juletrekjøp som en av de få timene samvær hun hadde med datteren i jula.

Selv som (serviceinnstilte) statister har vi følt oss som en viktig del, om enn liten, av folks tradisjoner og juleritualer.

Nå er det slutt for familiens juletresalg. I år tror jeg det var et idrettslag som har sto for julegleden i Sofienbergparken. Det er selvfølgelig vemodig.

Men for første gang siden 50-tallet slipper imidlertid Rydje-slekta å bruke romjula på å finne barnåler i så godt som alle plagg vi eier, undertøyet inkludert. Så helt forferdelig er det ikke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.