Du store Alpaca

Formidabelt i jazz/samtidsmusikkgrenselandet.

Sphinx Munch-inspirerte kvartettolkninger.

The Core Mer hardkjør i Coltrane-ekkoet.

CD: Eirik Hegdal har i flere år prestert godt, til dels strålende som både saksofonist, orkesterleder, arrangør og komponist. Men med «Tapet Tapet!» - formodentlig i betydningen overveldende mengder tapet, ikke teipet tapet – spørs det om han ikke når nye høyder, iallfall som det siste.

FOR det er sjelden å høre noen operere så fandenivoldsk, uanstrengt og ikke minst muntert i det ganske lumske farvannet der jazz/improvisasjon/samtidsmusikk flyter sammen. Her er faren for kreativ grunnstøting og snarlig synkeferdighet betydelig, men Hegdal går klar med glans. I lag med den klassiske kammertrioen Trio Alpaca Sigrid Elisabeth Stang (fiolin), Marianne Baudouin Lie (cello), Else Bø (piano) – og ikke minst perkusjonisten Tor Haugerud, slår han til med et suiteliknende, 18-satset verk der Arvo Pärt møter Sjostakovitsj møter Anthony Braxton møter… glem det. Dette er original Hegdal og overraskelsene kommer tett. Men sammen med sine følgesvenner skaper han også musikk (inkludert gjallende, fanfareaktig «folkemusikk») som uopphørlig avføder mange og ulike assosiasjoner til siste del av forrige århundre. Kammertrioen er formidabel og offensiv i alle faser, Haugerud er som alltid en klangmaker og rytmiker som med utsøkt plasseringssans hever all musikk han kommer borti flere hakk, og Hegdal selv spiller sine saksofoner med noe som best kan beskrives som inspirert sikkerhet, for alt jeg vet basert på en klar anelse om at han er i ferd med å signere noe stort.

KVARTETTEN med det majestetiske navnet Sphinx er ute med album nummer fire, og «Bohemian Sketches» er bandets mest gjennomførte og formsikre til nå. Fem kjente Edvard Munch-bilder har inspirert like mange komposisjoner, fire av dem signert saksofonist Anders Lønne Grønseth, én pianist David Skinner, og sammen med Audun Ellingsen (bass) og Ulrik Ibsen Thorsrud (trommer) står de for en sterk videreformidling av sine Munch-opplevelser. Stikkord som melankoli og desperasjon, spenning og forførelse, lyst og skyld finner gjenklang i musikken, der kvartetten framstår som en sterk, uhyre samspilt og tett integrert enhet forankret i 60-tallsekspresjonismen. Men bandet opererer også med en mørk, lyrisk side som gir bredde til det dynamiske spennet, og Lønne Grønseth er i ferd med å bli enda en svært markant og kraftfull stemme i den blomstrende floraen av unge norske saksofonister.

I DEN er allerede Kjetil Møster etablert, både i kraft av sin medvirkning i en rekke band og som solosaksofonist. Ett av de bandene der hans vulkanske saksofonisme kommer best til sin rett er The Core, som med «Office Essentials» er ute med cd nummer tre i eget navn. Trommeslager Espen Aalberg står for tre av de seks låtene, Møster, bassist Steinar Raknes og hele bandet for de øvrige, og ikke uventet handler det om en ny runde hardkjør i det rommet Coltrane-kvartetten åpnet i jazzen midt på 60-tallet. Det betyr saksofonspill som ikke tar gisler, med alle instrumentets toner og overtoner i intens, men bevisst og kontrollert bruk, og et komp som følger opp i samme pustfratakende stil – det være seg demonisk dansende eller jagende med fingerbrekkende tangentløp, flagrende akkordkaskader, sparkende trommer og feberskakende bass. Dette er noe The Core gjør bedre enn de aller fleste, men samtidig er det tredje gang de gjør det på plate, og det står ikke til å nekte at en viss deja vu-følelse denne gang tidvis gjør seg gjeldende.