Du store elendighet

Det går an å gjøre alt riktig og likevel få alt feil. Som i Bille Augusts versjon av Victor Hugo-klassikeren «Les Misérables» - «De elendige».

Til alt hell er det ikke musikalutgaven August har gitt seg i kast med, men en syngende Jean Valjean ville kanskje ikke vært fullt så kjedelig.

Egentlig er det en trist sak. Du har en spennende, verdenskjent roman, full av drama og kjærlighet, et sosialt opprørsskrift av rang. Legg til gode skuespillere, kostymer og miljøer. Men dessverre - en film som aldri lever med sine bredt anlagt scenarier til orkestermusikk av svulstigste merke.

Mistanken kommer snikende med det samme, der vi møter Valjean (Liam Neeson), løslatt etter 20 års straffarbeid, idet han banker på biskopens dør for å få husly. Liam glefser til den stakkars presten som var han en mannevond hund. Det virker unaturlig og lett komisk, særlig med tanke på Valjeans egentlige vesen.

Vi følger ham siden i med- og motgang, gjennom kampen for å være et godt menneske med sosial samvittighet - alltid med den nådeløse prinsipprytteren inspektør Javert (Geoffrey Rush) i hælene. Uma Thurman og Claire Danes spiller henholdsvis Fantine og datteren Cosette.

Rush kommer best ut av dramaet, men samtlige synes å slite med tilstedeværelsen. De agerer i stedet for å være i en regi som er bundet, og der filmens utseende ser ut til å telle mer enn opplevelsen av historien. Og August har ikke brukt saksen nok. Helt unødvendig etter halvannen time å repetere Valjeans bakgrunn.

Så møkka kjedelig har ikke Bille lov til å være.