Du store tango

Sally Potters film om Sally Potter, om Sally Potters forhold til seg selv, til tango og ikke minst til tangodanseren Pablo Veron, er utsøkt estetisk. Ikke et bilde eller et dansetrinn uten mål og mening. Sannelig, det kan være Kunst. Og fy så kjedelig.

For den det måtte ha unngått: Regissør og manusforfatter Potter («Orlando») spiller seg selv. «Tango Lesson» er hennes egen, selvopplevde historie. Den tar til idet damen arbeider med et frustrerende prosjekt for Hollywood og gir seg til å ta tangotimer med den høyst virkelige argentineren Pablo Veron, som altså også spiller seg selv. Hvorpå vi så definitivt får en leksjon i både tango og kompleks kjærlighet.

Lidenskap

Veron er for så vidt en fryd for øyet. Knapt underlig at hun tiltrekkes av ham, og ikke rart at hun besnæres av tango. Det er en forførende dans med en sosial historie. Tango uttrykker lidenskap, sorg, stillhet og storm. Den er full av motsetninger, i likhet med det turbulente forholdet mellom våre venner - der det utspiller seg i Paris og Buenos Aires. Strengt tatt er det mer dybde i tango enn i denne filmen.

Fett nok å beskrive et kjærlighetsforhold gjennom dans. Som sagt uhyre vakker å skue, filmet i svart-hvitt - bare med få fargeinnklipp av Potters Hollywood-prosjekt som aldri ble noe av. Det danses i regn, over bruer, på gater og i stuer over en lav sko. Fryktelig «riktig» alt sammen. Dessuten pretensiøst.

Kjedelig

Til overmål med replikkvekslinger av typen: «Hvorfor valgte du tango?» «Jeg valgte ikke tango.» Pause, skumpf: «Den valgte meg.» Ble det sagt i «Melrose Place», ville vi himlet med øynene.

Her er atskillig mer å ta av. «Tango Lesson» er ikke annet enn en enkel historie, som prøver å være uutgrunnelig. Etter en time ble det grandiost kjedelig. Jeg himler fortsatt.