Du storeste samtid!

Ultima-festivalen trekker rekordpublikum, samtidsmusikken smeller på Blå og næringslivet hyrer Rolf Wallin til sine arrangementer. Er det utenkelige i ferd med å skje? Er samtidsmusikken i ferd med å bli populær?

Ti på CD

Lurer du på hva norsk samtidsmusikk egentlig er? Her er ti CD-er som viser noe av bredden:

Rolf Wallin «Boyl» (Aurora) Fire verk, blant dem Nordisk Råds Musikkpris-vinneren «Konsert for klarinett og orkester», framført av Det Norske Kammerorkester (dir. Terje Tønnessen), Oslo-Filharmonien (dir. Christian Eggen, Rolf Gupta) og Oslo Sinfonietta (dir. Christian Eggen).

Jon Øivind Ness «Dandy Garbage» (Aurora) Fem verk fra 90-tallet, framført av Oslo Sinfonietta, Cikada Ensemble, Cikada Strykekvartett og Trondheim Symfoniorkester. Dir. Christian Eggen.

Knut Vaage «Transit» (Aurora) Fire verk fra 1995- 98, framført av BIT 20 Ensemble. Dir. Ingar Bergby og Ricardo Odriozola.

Terje Rypdal «Double Concerto» og «5. symfoni» (ECM) Framført av Rypdal, Ronni LeTekrø og Riga Festivalorkester. Dir. Normunds Sne.

Spunk «Det eneste jeg vet er at det ikke er en støvsuger» (Rune Grammofon) Fem komposisjoner og improvisasjoner av Kristin Andersen, Maja Ratkje, Hild Sofie Tafjord og Lene Grenager.

Jon Balke «Rotor» (Curling Legs) 11 komposisjoner av Jon Balke, framført av ham selv (piano) og Cikada Strykekvartett.

Cecilie Ore «Codex Temporis» (Aurora) Fire verk framført av Cikada Strykekvartett og Oslo Sinfonietta (Dir. Christian Eggen).

Lasse Thoresen «The Sonic Mind» (Aurora) Verkene «Illuminations: Konsert for to celli og orkester» og «Symfonisk konsert for fiolin og orkester», framført av Oslo-Filharmonien m/solister. (dir. Marcello Viotti).

Bjørn Kruse «Song for Winter» (Aurora) Fem korverk til tekster av bl.a. Paal-Helge Haugen, framført av Det Norske Solistkor, NRKs studiokor, Oslo Domkor og solister.

Peter Herresthal (fiolin) «Please Accept My Ears!» (Hemera) Arne Nordheims «Partita für Paul» og «Duplex» samt Olav Anton Thommessens «Please Accept My Ears!» og «Cantabile; (Etyde-Cadenza)» framført av Herresthal samt Henninge Båtnes (bratsj) og Gonzalo Moreno (piano).

I så fall hvorfor? Ved å gjøre seg lekker og smektende? «Dogmer faller, etter 100 år med musikalsk modernisme,» skriver redaktør Ragnhild Veire Berg i Lydskrift, Norsk Komponistforenings årbok 2000. Og tråkker til under den talende tittelen «Den moderne modernismen - fritt frem for tradisjonen»:

«Ved årtusenskiftet skriver etablerte modernister som Rolf Wallin og Magnus Lindberg musikk med tydelige spor fra tidligere århundrer. Tradisjonens klangkraft slår på ny ut mot et velvillig publikum, 100 år etter at slikt ble tabu. Faste rytmer og klassisk balanserte former, ja til og med dur- og mollakkorder står sentralt i disse komponistenes verker på 90-tallet. Likevel kaller de seg modernister. Et svik mot musikkutviklingen? Eller en etterlengtet berikelse av streng gammelmodernisme? Derom står striden, mens publikum strømmer tilbake til konsertsalene.»

Samtidsmusikk i dur og moll foran store menneskemengder? Stemmer det?

Ultima trekker

- Ultima-festivalen trakk 12000 publikummere i 97 og 98, 14000 i fjor, sier Ultima-sjef Geir Johnson. Han er leder for samtidsmusikkens fremste utstillingsvindu i Norge, og påpeker raskt at samtidsmusikken lenge har rommet både dur- og mollakkorder i et vitalt mylder av musikalske stilarter, men uten at vi har fattet mangfoldet her til lands.

- I Europa har dette musikalske mangfoldet vært anerkjent iallfall siden 70-tallet, fortsetter han. - Men fordi den kompromissløse modernismen fra 50-tallet aldri fikk noe ordentlig gjennombrudd i Norge, gikk vi også glipp av den videre utviklingen. Hos oss forble «samtidsmusikk» ensbetydende med musikk uten tonalitet, fast rytme, kjente harmonier - alt som folk flest forbandt med musikk. I Europa kom tonalitet og rytme tilbake med nyenkelheten på 60-tallet.

- Så den «pene» septimakkorden har vært lovlig i samtidsmusikken i 40 år uten at nordmenn flest har visst det?

- Septimakkorden har vært der, og den har til og med kunnet være veldig lang, som i Karlheinz Stockhausens «Stimmung» fra 1968, sier Johnson, og forklarer den norske uvitenheten som «et stort formidlingsproblem, men vi hadde ikke ensembler som ville spille den nye musikken før langt utpå 80-tallet».

Ikke svik

Rolf Wallin, festspillkomponist i Bergen i år og vinner av Nordisk Råds Musikkpris 1998 for «Konsert for klarinett og orkester», vil ikke vedkjenne seg noe svik overfor modernismen.

- Det er riktig at jeg har gått bort fra det gammelmodernistiske uttrykket fra 50-tallet, men det er feil at jeg bruker dur- og mollakkorder på tradisjonell måte, sier han. - Jeg er ute etter noe jeg kaller konsonerende atonalitet, altså musikk uten skalaforankring og et tonalt senter, men likevel med myktklingende akkorder som kan oppfattes som del av en tonalitet.

- Er det et svik mot modernismen?

- Nei. Jeg anvender de ulike musikalske virkemidlene på en modernistisk måte. Hvis mine komposisjonsteknikker frambringer noe som til forveksling likner tradisjonen, men som jeg har bruk for i musikken min, vil jeg ikke undertrykke det selv om det låter «gammeldags».

- Merker du økt publikumsinteresse for samtidsmusikken?

- Jeg følte iallfall at jeg ble varmt og hjertelig mottatt av publikum ved festspillene i Bergen. En annen indikator for samtidsmusikkens popularitet er at folk som meg selv, slagverktrioen SISU og gruppa Spunk blir mer og mer etterspurt til arrangementer, for eksempel innen næringslivet.

- Skyldes det ekte interesse for samtidsmusikk eller behovet for eksotisk underholdning til kanapeene?

- I begynnelsen var det kanskje det siste, men jeg tror den holdningen mer og mer viker for et ekte ønske om å trenge dypere inn musikken, sier Rolf Wallin.

Trives på Blå

- Vi har bare gode erfaringer med å sette samtidsmusikk på programmet, sier Blå-sjef Martin Revheim. Klubben har to konsertserier med samtidsmusikk, en «ren» og en der samtidskomponister deler kvelden med utøvere fra jazz- og klubbmiljøene.

- På de beste av disse kveldene har vi hatt kjempegodt besøk, og jeg har inntrykk av at både publikum og musikere har trivdes. Ikke minst later det til at samtidsfolkene har likt å komme ut av de stive konsertsalene og møte et ungt publikum som lytter med en øl i handa, sier Revheim.

Inntrykket bekreftes av Glenn Erik Haugland, komponist og formann i Norsk Komponistforening:

- Vi trenger slike fora, og vi merker at interessen for norsk samtidsmusikk øker. Ikke minst i utlandet, der vi omtales som «de nye finnene» og der norske komponister spilles mer og mer. Jeg tror det skyldes at det lages veldig mye god musikk i Norge nå innen alle de samtidsmusikalske stilretningene. Det betyr ikke nødvendigvis at samtidsmusikken blir allemannseie, vår rolle i kulturlivet vil nok forbli liten, men vi skal bokstavelig talt spille den bedre og bedre.

- Men uten hjelp fra den kommersielle musikkindustriens mediedundrende markedsmaskin? Nytter det?

- Ja. Når vi får tatt Internett i fullt bruk, har vi langt på vei eliminert musikkindustrien som mellomledd mellom komponist og lytter. Vi jobber for å få tilgjengeliggjort mest mulig av samtidsmusikken på nettet, og jeg tror vi går en lys tid i møte, sier Glenn Erik Haugland.

terje.mosnes@dagbladet.no